Monday, December 29, 2008

papirmynter

Jeg er ikke helt ferdig med å rapportere om Kirgisistan enda.. Noe må man jo finne på i disse romjulstider siden julefeiringen i Tirana gikk i vasken og sommerferien i Australia enda er to uker unna:

Den kirgisiske pengeenheten er Som. Og én som var verdt ca. 20 øre da jeg var der for en måned siden (Ser de er bare verdt 17 øre nå. Det finnes tydeligvis valutaer som går enda dårligere enn den norske i disse krisetidene)

Men det morsomme med den kirgisiske valutaen, var at de inntil nylig hadde papirmynter. Sånn ser 1 som-mynten ut:




Og på tross av at det er nesten-kvadratiske papirlapper: Man ser igrunnen ganske klart at det skal forestille mynter med det sirkelformede mønsteret og de greiene der.. Og Kirgiserne refererte til dem som mynter - ikke som sedler.

Men nå har de metall-mynter, men holdningen til dem er omtrent som til myntene i Albania: Verdien er så liten at det kun er supermarkedene som gidder å forholde seg til dem. I Albania vil ikke en gang tiggerne å ta imot mynter (jeg sjekket ikke om deres kirgisiske kolleger ville akseptere mynter)

Thursday, December 11, 2008

Kommunistisk arkitektur

Bishkek er en ganske ny by: grunnlagt siste halvdel av attenhundretallet, så det er dårlig med gamle bygninger der. Men til gjengjeld er det plenty av storslagen, pompøs sovjet-arkitektur. Jeg har aldri vært i gamle Sovjetunionen før, så jeg vet ikke om det er sånn overalt, men jeg tror kanskje jeg synes Bishkek er en av verdens kuleste byer (ved siden av Asmara i Eritrea, som stort sett ble tegnet og bygd av eksperimentelle italienske arkitekter på 20- og 30-tallet. Den er også en rimelig spesiell by). Jeg gikk stort sett rundt i gatene, stirret opp på de grandiose fasadene, sa "wow!" inni meg og tenkte på hvordan det måtte ha sett ut i storhetstiden.



Dette er "The white house" hvor presidenten har kontor (og hvor kollegaene mine faktisk var i møte mens vi var der)



Tror dette er Palace of sports..

Og de neste bygningene vet jeg ikke hva er. De er bare bygninger jeg synes er fine.




Et annet veldig iøynefallende trekk ved Bishkek, er de brede, rette gatene: Hele byen er en diger kvadratur, og de fleste gatene har en layout med noen kjørefelter (2 - 4), en bred alle med gressplen og trær på begge sider, og fortau utenfor der igjen. Med både de svære bygningene og de enormt brede gatene, blir naturligvis hvert kvartal evigstort. Det følgende er Frihetsplassen (tidligere Lenins plass) midt i hovedgaten:



men jeg synes det var mange mer ordinære bygninger som var fine også, jeg:



Friday, December 5, 2008

Den kirgisiske nasjonalsporten

En kollega av meg fortalte om et TV-program han hadde sett om Kirgisistan, hvor de hadde snakket om den kirgisiske nasjonalsporten: Sauekasting fra hesteryggen!

Jeg syntes det hørtes passe absurd ut, så da jeg kom tilbake fra lunsj, spurte jeg tolken min om detaljer. Og jo! Det stemte: Sporten er en slags mellomting mellom polo og fotball - med et sauelik som ball. De to lagene prøver å stjele sauen av hverandre og få den inn i et mål.

Dersom jeg skulle lage listen av "10 ting å gjøre før du forlater Kirgisistan" (se Gamlebloggen min), så tror jeg ikke en av punktene skulle være "å delta i den kirgisiske nasjonalsporten" - det blir litt for voldsomt. Men å se på. Det hadde vært mer akseptabelt.

Friday, November 28, 2008

Oppdraget mitt i Kirgisistan

Som jeg skrev tidligere er jeg her for å lage en løsning for elektronisk datainnhenting fra skolesystemet. Vi hadde vel sett for oss et ganske normalt spørreskjema på et par sider, så vi så for oss å lage en enklest mulig løsning som kunne brukes som mal for andre skjemaer også, slik at de etterhvert blir i stand til å gjøre slike ting selv.

Og så kommer jeg hit, og får presentert oppdraget mitt: det er et spørreskjema på rundt 1600 variable, så etter å ha sjekket litt hvordan et typisk skjema i det kirgisiske statistikkbyrået ser ut, innser jeg at det er slik de er alle sammen: Massive papirbunker med digre matriser av spørsmål. Og siden jeg er her som IT-ekspert - ikke som metode-person, så er det første jeg gjør å endre hele strategien min - la oss heller lage offline-løsninger enn tradisjonelle webskjema!

Men det er litt morsomt å lese kulturforskjellene i slike skjemaer. Ta for eksempel følgende utklipp:



Hvis det er uklart:
tredje kolonne: "Number of students having finished the year of study in this class and transferred to the next class in spring or autumn".
kolonnen etter: "Including girls"

??? Er ikke vi kvinner en del av populasjonen?

Jeg syntes det var litt komisk, så jeg spurte om det var oversetteren av skjemaet som hadde gjort en dårlig jobb. "Neida, det er helt vanlig å ordlegge seg sånn", var svaret. Og denne konstruksjonen går igen 10-15 ganger i løpet av skjemaet.

Men favorittspørsmålsbolken min:

11. ИНФОРМАТИКАНЫН ЖАНА ЭСЕПТЈЈ ТЕХНИКАНЫН НЕГИЗДЕРИНИН (ИЭТН) КАБИНЕТТЕРИ ЖАНА ОКУУЧУЛАРДЫН ТАМАКТАНУУСУ ЖЈН²НДЈ МААЛЫМАТ

eller på godt engelsk:

11. COMPUTER AND INFORMATION SCIENCE CLASSROOMS AND HOT MEALS FOR STUDENTS

og med slike formuleringer får man heller bare se gjennom fingrende med denne her:

"Number of mentally-retarded children (to be filled out by schools and residential schools for children with physical disabilities)"

Wednesday, November 26, 2008

språkmektige kirgisere

Jeg er i landet for å hjelpe statistikkbyrået her med å lage en løsning for elektronisk innhenting av data fra skoleverket. Vi tenkere det mest som en pilot og en mal for hvordan det kan gjøres, og kanskje på sikt, kan de utvikle tilsvarende ting etterhvert.

Men jeg fikk ganske heftig bakoversveis da jeg så skjemaet de ønsket å ha elektronisk: Det var side opp og side ned med digre matriser av spørsmål.. Jeg kommenterte at her må det da være flere tusen variable, og en av damene jeg jobber med svarte tørt 1600-og noe (hun hadde det nøyaktige tallet).

Men det var bare å begynne å sette seg ned og jobbe - mer om dette kommer nok etterhvert. Det jeg reagerte på aller først er: Gubba noa så mange språk en kirgiser snakker! Første siden handlet om hvilke morsmål/"lokale språk" det undervises i på skolen: kirgisisk, russisk, usbekisk, tadjisk, dungansk etc.. (en enkelt skole har max. 4 språk som undervisningsspråk. De fleste har "bare" to)
Noen sider senere i spørreskjemaet var spørsmålet om hvilke fremmedspråk det ble undervist i: engelsk, fransk, kinesisk etc. Så jeg spurte om hvorfor skjemaet var delt inn på denne måten: Var det ikke enklere å stille alle spørsmålene om hvilke språk de lærte i en bolk?

Nei, svarte de. De "lokale" språkene regnes ikke som fremmedspråk. Alle i landet må kunne minimum kirgisisk og russisk - som er de offisielle språkene i landet som all offentlig informasjon er på, i tillegg kan de ofte språket til sin folkegruppe (Det er en salig blanding av dem her), så man har fag som "russisk språk og litteratur", "kirgisisk språk og litteratur" osv. i tillegg til fremmedspråk. Og alle begynner med et eller annet fremmedspråk i tillegg til de obligatoriske språkene fra første klasse.

Bare fordi jeg er nysgjerrig av meg, pekte jeg på en vilkårlig møtedeltaker og spurte hvor mange språk hun snakket. Hun ramset opp: russisk, kirgisisk, usbehkisk og engelsk, samt litt kinesisk".

Og de fortalte at ofte glemmer de hvilke språk de snakker. To kirgisere kan godt sitte og snakke russisk til hverandre - fordi de er så vant til å bruke dette språket - på tross av at de begge har kirgisisk som morsmål.

Så man får heller tilgi dem at folk flest ikke er særlig sterke i engelsk. Det gjør jo bare mine kulinariske opplevelser enda mer spennende..

tidenes dårligste turistguide?

Lonely planet for sentralasia har et øørlite avsnitt om språkene her på slutten av boka, hvor du kan lære ting som "Jeg snakker ikke russisk/kirgisisk/uzbekhist/kasahks/whatever", mens de ikke har et eneste ord om hvordan man sier "Jeg vil gjerne ha en øl, takk!" på noe språk.

Ei heller har den et avsnitt om hva diverse matretter heter. Hvordan forventer de at en stakkars skal overleve her? Og hva for dem til å tro at jeg trenger å vite "Jeg snakker ikke språket ditt" på noesomhelst språk? Det er jo bare å trekke på skuldrene og ha et uttrykk i ansiktet som sier "jeg forstår ikke" samtidig som du babler ivei på norsk. Alle og enhver forstår at det betyr "Jeg snakker ikke kurkasiskhisk"

Dagens middagsopplevelse

Begynner å mistenke at dette blir en daglig føljetong, jeg..

Etter to dager med mystiske, kirgisiske retter (som faktisk er overraskende ordinære. Jeg hadde kanskje venta noe ganske annerledes), bestemte jeg meg for å kjøre safe idag. Ifølge Lonely planet, er Fatboy's en plass der expats møtes, og med amerikansk meny. Jeg tenkte at en real burger og potensielt forståelige språk rundt meg ville være en hyggelig avveksling, så jeg trasket ivei. Og ifølge kartet, var Fatboy's bare to og et halvt kvartal unna: Til en avveksling visste jeg nemlig nøyaktig hvor jeg befant meg.

Jeg kom til fatboy's. Det stod Pektopah (restaurant med kyrilliske bokstaver) utenfor, og deretter navnet på restauranten - på kyrillisk. Jeg hadde ventet at det skulle stå med latinske bokstaver og, siden det var en plass der utlendinger møtes, men jeg tenkte at "neinei, så er det ikke sånn". Antall bokstaver i navnet var riktig i forhold til hva jeg hadde forventet, så jeg antok at det var her, og gikk inn. For sikkerhetsskyld spurte jeg kelneren "Fatboy's?" og hun sa "da, da"

Jeg satte meg, og fikk en kyrillisk meny i hendene. Jeg sa "øl og mat". De så ut som et spørsmålstegn. Jeg hadde lagt merke til at de solgte det tyrkiske ølet Efes, så jeg bestilte dette - og de forstod. Videre pekte kelneren på noe på menyen, så jeg sa "da, da", og ventet meg noe amerikansk.

En ny kelner kom og spurte om jeg ville ha te eller kaffi. "Neineinei! Jeg har allerede bestilt, og dessuten vil jeg ha efes" sa jeg. Vi forstod hverandre ikke, så jeg tok henne med meg, og pekte på den andre kelneren og sa "Efes". Hun kom tilbake til bordet mitt nok en gang, og etterhvert demret det for meg at de var tom for efes, og at hun foreslo et annet øl. Jeg takket ja til dette, og fikk halvliteren min - med sugerør i. Lurer på om det var et hint om at "kvinner drikker ikke øl. Ihvertfall ikke store!"

Maten kom, og det var en nudelrett med en tomatbasert saus, uendelige mengder hvitløk og oksekjøtt, og jeg lærte at dersom en kelner gjør sirkeltegn i lufta, så betyr det "Vil du ha brød til?" ("da, da")

Jeg storkoste meg med nudlene og ølen min, betalte og gikk, og gikk videre i motsatt retning av det jeg kom fra. 5 meter lenger borte i gata lyste det et digert skilt mot meg: "FATBOY'S"!

Tuesday, November 25, 2008

Tidenes mest forvirrede kvinne?

Første dagen jeg var ute og kikket i Bishkek var formiddagen etter at jeg kom hit. Jeg måtte ut og finne meg noen penger, og hadde både spurt i resepsjonen om hvilken retning sentrum lå, samt fått med meg et lite kart.

Men jeg hadde visst misforstått forklaringen i resepsjonen, så min oppfatning av byens orientering var snudd 90 grader på terrenget. Og byen - ihvertfall i mitt område - har ekstremt kvadratur-isk oppbyggelse, så jeg hadde ingen forutsetning for å vite at jeg hadde tatt feil heller: Om det hadde fantes gateskilter, så hadde de stått på kyrillisk, så jeg hadde uansett ikke kunnet lese dem.

Etter to kvartaler kom jeg til det som etter kartet (fremdeles snudd 90 grader i forhold til virkeligheten) skulle være byens hovedgate. Her gikk det en trolleybuss-linje, samt at det var to-tre butikker, så jeg tenkte bare at "kirgisistan er jammen enda fattigere enn jeg trodde, de har jo knapt butikker her engang", og gikk nedover gata til jeg fant en minibank.

Og samme kveld var jeg ute igjen for å kjøpe noe mat. Resepsjonisten hadde tegnet av på kartet hvor jeg skulle gå, og jeg gikk som før, 90 grader feil. Tilfeldigvis lå det en butikk der hvor jeg hadde ventet å finne den, så jeg hadde fremdeles ingen grunn til å tro at noe var galt.. Det eneste var det at gaten som krysset det jeg trodde var hovedgaten, var mye mer by-messig, noe jeg fant forvirrende.

Først idag oppdaget jeg feiltagelsen min, og fikk snudd kartet etter terrenget, men jeg er visst fremdeles litt forvirra, fordi da jeg skulle se meg rundt, etter jobb idag, gikk jeg i feil retning - nok en gang 90 grader feil, og da ble jeg forvirra da: Etter å ha gått 4-5 kvartaler, var jeg ikke kommet til det som jeg nå hadde forstått var hovedgata, begynte jeg å spørre etter hjelp. Det er ikke mange kirgisere som kan engelsk, gitt! Faktisk fant jeg ikke en eneste. Men jeg klarte å uttale navnet på hovedgaten tålig bra, og ble pekt i riktig retning.

Jeg kom til det jeg trodde skulle være hovedgata, og begynte å se meg om etter en restaurant. Jeg har lært meg ett "ord" på kyrillisk: Pektopah - det er omtrent sånn ordet restaurant ser ut, så jeg begynte å lete etter det ordet på et skilt. I tillegg hadde jeg lonely planet med meg, så jeg visste at det skulle være en kinesisk restaurant rett i nærheten.

Men jeg fant den ikke, og hver eneste person jeg spurte, pekte meg i en ny retning. Jeg begynner å mistenke at Kirgisere er sånn som både mange afrikanere og albanere er: De vil så gjerne hjelpe deg at de bare svarer noe i vilden sky. Det er bedre for dem enn å innrømme at de ikke har peiling.

Til slutt fant jeg et sted som lignet på restaurant, selv om det ikke stod "Pektopah" utenfor. Jeg gikk inn og satte meg. Det var masse andre folk der. En kelner kom med menyen - på kyrillisk. Jeg sa "feed me" (øh - jeg prøvde vel heller å forklare at jeg ville ha husets spesialitet, samma hva det var). Han forstod ikke et ord, og forsvant. Etter fem minutter kom det et menneske som tydeligvis snakket engelsk. Jeg bestilte kjøtt, ris og salat, og antok at da kom jeg til å få et fullt måltid.

De kom tilbake med tomat- og agurksalat, samt stekt ris med noen mikroskopiske kjøttbiter på. Jeg spiste, og det var helt greit, bortsett fra at sauen antagelig hadde dødd av alderdom.

Da jeg var ferdig, gjorde jeg det internasjonale tegnet for "kan jeg få regningen" (dvs. lage skrivebevegelser i luften med den ene hånda). Kelneren bare forsvant, og jeg ble nesten litt skrekkslagen: Er dette det eneste landet i verden hvor det internasjonale kan-jeg-få-regningen-tegnet ikke er kjent? Hvordan er det mulig?

Fem sekunder seinere kommer den engelsktalende kelneren med mer mat - kjøttretten jeg hadde bestilt, og da jeg var ferdig med den, kom hun helt uoppfordret med regningen.

Og poenget med denne historien: Dette landet er bare det mest forvirrende jeg noengang har vært i. Morgendagens etter-jobb-prosjekt blir å finne ut av hvordan byen egentlig ser ut. I tillegg setter jeg igang nå med en gang å lære meg det kyrilliske alfabetet. Det hadde vært innmari mye enklere hadde jeg kunnet uttale bokstavene..

Men det er jo gøy her da, og kollegaene mine er kjempehyggelige!

Å føle seg trygg?

Flyet mitt landet i Kirgisistan i tre-tida om natta lokal tid, og etter å ha kommet meg gjennom både visakøen og passkontrollen overraskende kjapt og problemfritt, samt fått henta bagasjen, kom jeg fortumla inn i ankomsthallen. Jeg hadde min vane tro ikke reflektert så mye over hva jeg hadde tenkt å gjøre når jeg kom så langt. Jeg hadde gitt beskjed til det Kirgisiske statistikkontoret at de ikke trengte å hente meg: Kan jo ikke dra folk ut av senga på det ugudelige tidspunktet, og jeg visste vel egentlig at det ikke fantes noe slikt som flybusser, så den opplagte løsninga var en taxi.

Og som alltid i "sånne land" ("sånne land" = alle de obskure plassene SSB sender meg til for å jobbe), stod det en skokk med folk klare til å utnytte dumme turister - for eksempel ved å tilby dem taxi. To unge gutter grep tak i meg og ville kjøre meg til byen. Jeg sa "neineinei! Registered taxi only", hvorpå de naturligvis svarte at det var de, så jeg påpekte at jeg ville ha kvittering for turen, og lot den ene ta kofferten min.

Vi kom ut til bilen: En helt vanlig BMW uten snev av taxiskilter. Den ene av guttene la kofferten i bagasjerommet, puttet meg inn i bilen, og sa "I'll be right back", hvorpå han forsvant, mens jeg tenkte "Søren klype! Pirattaxi midt på natten i et fremmed land med to gutter som sjåfører. Hvordan i huleste skal jeg komme meg ut av dette?" Jeg kikket rundt meg, og så at på parkeringsplassen var det kun to taxier, hvorav den ene var på vei ut allerede, og den andre holdt på å laste ombord passasjerer. Jeg hadde altså ikke så mye valg..

Plutselig kommer sjåføren tilbake igjen med en papirlapp som han la mellom seg og passasjersetet. Og jeg smilte bredt for meg selv og følte meg plutselig helt trygg: Han hadde vært i den andre taxien og fått en uutfylt kvittering som jeg jo hadde bedt om, og det ville han naturligvis ikke giddet å gjøre hadde han hatt mer tvilsomme hensikter. Så mye trygghet i en så liten papirlapp!

Turen gikk finfint, og jeg var ikke en gang sur over at jeg sannsynligvis betalte blodpris.

Friday, November 21, 2008

Samme gamle Tyrkia

Jeg har stoppet en (lang-)helg i Istanbul på vei til Kirgisistan. Det er rundt 20 år siden sist jeg var her. Og jeg husker faktisk ikke så mye av byen at jeg vet om den har forandret seg eller ikke siden sist. Basaren har det i hvertfall ikke.

Men det som overrasker mest, er at tyrkerne er nøyaktig som før: Da jeg og min venninne på et-par-og-tjue var turister i landet for 20 år siden, var det vi likte minst den gangen tyrkernes pågåenhet. At du som blond jente ikke kan gå alene et sekund, men at absolutt alle stopper deg for å prate med deg, sjekke deg opp, selge noe, hale deg inn i en restaurant etc. etc.

At de oppfører seg sånn mot heite 20-åringer kan man forstå, men nå er jeg blitt en gammal kjerring på noenogførti! Jaja - imorra drar jeg videre..

Wednesday, November 19, 2008

Små, brukte sedler?

Da er jeg snart på vei østover. Imorra går flyet til Istanbul, hvor jeg blir til søndagen før jeg fortsetter til Kirgisistan.

Og i enda større grad enn vanlig, brer reisefeberen seg: Har jeg nå husket alt? All programvare som det overhode er mulig (og umulig) at jeg kommer til å trenge? Stabelen med elektroniske IT-bøker i tilfelle jeg står fast på noe? Man kan lissom ikke forvente at det bare er å laste ned ting man har glemt.
Ellers: Invitasjonen fra det Kirgisistanske SSB slik at jeg får visum når jeg lander på flyplassen? Navnet på hotellene jeg skal bo på - både i Istanbul og Bishkek? osv. osv?

Var forøvrig ute og veksla penger idag. Det er minibanker i Bishkek, men i sånne land er det ofte veldig begrenset hvor mye penger du kan ta ut om gangen, og dessuten er det å bruke minibankkortet i betalingsterminaler stort sett en dårlig ide: De tar opp til 10% gebyr, i tillegg til at de trenger beskjed om det et døgn i forveien, så å ha med cash nok til å betale hotellet i det minste, er ofte en god ide.
Men det morsomme med det å ha med seg kontanter: Jeg leste i reisehåndboka at Euro og dollar er helt greit å ha med seg, men det bør ikke være for små sedler - da får du dårligere kurs. I tillegg bør ikke sedlene ha en eneste rift i seg. Da nekter de å veksle dem. Men i tillegg til dette kreves det at dersom du skal veksle dollars, så må sedlene være nyere enn fra 1994. Følte meg litt snål der oppe på forex da jeg forlangte bare nye sedler.

..litt uventa i en del av verden der økonomien for en stor del er "uformell". Den klassiske "Små, brukte sedler" er akkurat det du ikke skal ha med deg.

Sunday, November 16, 2008

Endelig!

Jeg kom hjem for godt etter tre år med tidenes mest spennende og utfordrende, men også frustrerende, prosjekt i Albania den 31. august i år, og planen var stort sett å bli i Norge dette første året mens jeg finner ut hva som har skjedd av nyheter i IT-verden den tiden jeg har vært borte. Og om et år planlegger jeg å jobbe 50% med IT, og 50% internasjonalt.

Men verden der ute er så mye mer spennende enn gamle Oslo, så jeg fikk mast meg til noen kortoppdrag i løpet av dette året ogå, og endelig er det tid for det første av dem: Jeg drar til Kirgisistan for å planlegge en løsning for elektronisk innhenting av data for utdannelsesstatistikken.

Og det er nok det skumleste oppdraget jeg har vært på til nå. Tidligere, i Malawi og Eritrea, har jeg alltid hatt en fastboende kollega som møter meg på flyet, presenterer meg for de riktige menneskene, underholder meg og stort sett sørger for at jeg har det fint. Ikke helt slik denne gangen: Jeg kommer til Bizhkek mutters alene mitt på natta i et land der samarbeidspartnerne mine ikke kan annet fremmedspråk enn russisk. Og for å komplisere det hele, er jeg slett ikke sikker på om begge partene (jeg og dem) er enige om hva oppdraget mitt egentlig går ut på!

Først etter at jeg har vært der en uke alene, kommer en delegasjon til på 3-4 stykker fra SSB og Brønnøysund for å holde meg med selskap.

Men det skal bli spennende: Ryktene sier at Kirgiserne er svært vennlige og gjestfrie, og at sannsynligheten for at du blir plassert på en hesterygg for en dagstur i helgen er høy. I tillegg skal den tradisjonelle drikken: gjæret hoppemelk, i teorien flyte i strie strømmer, så jeg regner med at jeg skal klare meg bra.