Thursday, October 14, 2010

Ethiopian air

Jeg har vært to svippturer i Mozambique siden forrige gang jeg skrev noe her (to turer til Afrika på en måned er egentlig litt for mye), og det er kanskje på tide å skrive om det?

Men først en liten advarsel: Ethiopian air kan i beste fall klassifiseres som en "interessant" opplevelse. På vei til Maputo for andre gang, bestemte vi oss for å stoppe i Zanzibar på veien nedover, og for å gjøre det så billig som mulig, valgte vi Ethiopian Air fra Stockholm - med flyskifte i Addis.

Dette er en laaaang flytur. Og flyet var av den lille typen: bare 3+3 seter pr. rad, noe som allerede gjør opplevelsen ganske krampeaktig. Når i tillegg flyet er overfylt (vi mistenkte at en av passasjerene faktisk satt på en flyvertinneplass under letting og landing, og på gulvet ellers), så føles det enda verre. Og på toppen av det hele var varmeanlegget gått istykker, så jeg tipper temperaturen i kabinen lå på ca. 30 grader hele veien. Kort sagt flyturen fra helvete!

Aldri mer Ethiopian på meg, jaffal!

Thursday, September 2, 2010

Sofasurfing

Overskriften handler ikke om å ligge på sofaen med ipad-en og surfe på nettet, nei. Det handler om web-siten Couchsurfing.org. For et års tid siden, lagde jeg en profil der; Tenkte det kunne være kjekt å ha noen å ta seg en øl eller kaffe med når jeg er på tjenestereiser alene. (Jeg er ikke helt klar for å la fremmede sove på sofaen min, men man kunne krysse av for "Coffee and drinks" istedenfor "Couch").
Men siden den gang har jeg alltid reist sammen med noen, så jeg glemte hele greia.

Helt til for et par dager siden, da jeg fikk mail fra en fyr som skulle til Oslo og lurte på om jeg hadde tid til å møte ham. Jeg kikket på profilen hans, fant ut at han var "psycho sexual therapist" med interesse for "Cranio sacral therapy". Alternativhue, tenkte jeg, men sa likevel ja til å møte ham for en "etter jobb drink".

Vi møttes igår, og fant tonen øyeblikkelig. Dessverre hadde vi bare satt av et par timer: han skulle på festmiddagen i regi av konferansen han var på. Og jeg var opptatt med andre ting resten av tiden han skulle være i Norge.

Så jeg foreslo først at han skulle droppe middagen og heller henge med meg resten av kvelden. Det kunne han ikke fordi han hadde behov for å mingle blant konferansedeltakerne, så da foreslo jeg: "Hvorfor kræsjer ikke jeg festmiddagen din?" Han syntes det var en glimrende ide, så jeg tok bagen hans med konferanse-logoen på, mens han beholdt navneskiltet sitt.

Hva slags konferanse det var? En internasjonal konferanse om behanling av "sexual offenders"

Det ble en uforglemmelig kveld: Tenk dere bordtalene i en slik setting. Humoren var kort sagt fantastisk når de vitset om klientene sine.

Og konklusjonen så langt er at couchsurfing er en glimrende ting. Gleder meg til jeg snart reiser til Kirgisistan - da skal man møte nye, spennende mennesker! Meld dere inn dere og.

Thursday, August 5, 2010

På shopping i Riyadh

Vi dro ned til sentrum for å se oss om en dag etter jobb, og havna i et digert kjøpesenter. Der fikk jeg vite at øverste etasjen var kun for kvinner. Litt nysgjerrig er man jo, så jeg forlot mine mannlige kollegaer, og gikk oppover mot toppen.

Det første jeg kom til var et skilt som påpekte at i kvinneetasjen var det forbudt å dekke til hodet - og det stod en mann der og påså at sjalene ble tatt av (Dette var faktisk ganske uventet: Alle andre steder som man skulle sjekkes - i metalldetektoren på flyplassen og sånn - ble vi kvinner vist inn i et lite kott ved siden av hovedsjekken, hvor det var en kvinne som sjekket oss).

Vel oppe i kvinneetasjen var det faktisk ganske fint å være: Kvinner og jenter som gikk og pratet og lo og virket frie. Kafeer hvor vi kvinnene fikk lov å være osv. osv. Hadde jeg skullet blitt i den byen over lengere tid, hadde dette definitivt blitt favorittplassen min!

Verdens teiteste T-skjorte?

Dette blir det (kanskje) en serie ut av: Hva er det aller teiteste utsagnet du kan ha på en T-skjorte? Foreløpig har jeg to kandidater - fra Øst-Europa og Sentralasia, naturligvis; Det er stort sett der man ser de verste tingene.

Den ene - fra Moldova: "I'm sexy". Jeg tenker at hvis du har behov for å påpeke dette, så kan du ikke være så voldsomt sexy..

Men den andre, fra Kirgisistan, er så langt favoritten min: "No romance without finance". Klassisk, ikke sant?

Og jeg er fra nå av på leting etter nye T-skjorte-perler..

Sunday, August 1, 2010

Demokrati?

Vi her i Norge ser vel på Saudi Arabia som et forferdelig diktatur med Sharia-lovgivning og hele pakka. Og i den forbindelsen var det noe som fascinerte meg: Det var lokalvalg der i 2005 (Første valg siden seksti-tallet), og det var planlagt valg i fjor, men det er utsatt på ubestemt tid.

Min samarbeidspartner (som som sagt vet mye om Saudi Arabia) fortalte at valget var presset gjennom av de mest radikale grupperingene i landet, men det som overrasket meg, var at det var de konservative som vant - over hele linja! For meg virker det som at araberne dermed selv ønsker det samfunnet de har, og hvem er vi da til å kritisere dem?

I tillegg fortalte han at det stadig vekk debatteres i media om man skal beholde Sharia-lovene, om man skal tillate kvinner å kjøre osv. Og kvinnene får faktisk uttrykke seg offentlig i disse sammenhengene de og. Det er kanskje ikke så ille som vi tror, det der landet?

Å gifte seg i Saudi Arabia

Min norske samarbeidspartner og jeg satt og pratet mens vi var på vei ut i ørkenen. Han fortalte at det nom ble forventet at en av de araberne vi jobber med skulle gifte seg snart. Jeg antok at alle arabiske ekteskap er arrangert - siden de lever i et kjønnssegregert samfunn hvor en kvinne ikke en gang kan vise ansiktet sitt til andre menn enn de hun er i familie med.

Min partner - som har vært mye i Saudi de siste årene - sa at "nei, de forelsker seg og velger ektefelle selv - akkurat som vi, men giftemålet må godkjennes av familien". Videre fortalte han at det finnes sammenhenger der man treffer det motsatte kjønn. Gjennom venner, for eksempel (men kvinner er fremdeles tildekket).

Videre fortalte han at når et frieri skal godkjennes, er dette noe som diskuteres av hele familien - mor og søsken har også sitt å si om saken. Han fortalte om en av de andre araberne vi jobber med; han hadde en datter som var fridd til, men etter å ha diskutert det i familien, fikk frieren nei. Han var ganske enkelt "Too stinkin' rich!"
Men det hører også med til historien at den neste frieren ble godtatt, og da bryllupet stod, ble det blant annet fløyet inn blomster fra Nederland for anledningen. Tipper han ikke var så verst rik han heller, jeg.

Thursday, July 15, 2010

Når man ikke har råd til ferie..

Fascinerende lesning i den lokale avisa i Saudi-Arabia: Den jevne araber er ikke nødvendigvis så søkkrik som man skulle tro. Men han vil gjerne på sommerferie likevel. Og da prøver man først å få forbrukslån. Men er man ikke kredittverdi, så får man jo ikke det. Hva da? Jo, man kjøper en bil for lån man tar opp hos bilselgeren, som ikke er så nøye med kredittverdigheten. Og så selger man bilen, og Voila! Plenty av penger til ferie. I eksempelet jeg leste om, kjøpte man bil for 70.000 gærninger, og solgte for 55.000 gærninger (1 gærning = 1.66 NOK).

..og når sommerferien er over, sitter man igjen med et tap på 15.000 + skyhøye renter som man ikke klarer å betale tilbake - men da er det jo bare å kjøpe seg en ny bil i en annen butikk som man kan selge for å skaffe seg cash!

En slags lokal variant av sub-prime?

Wednesday, July 14, 2010

Dæ'kke lett å kle seg!

Jeg hadde som sagt fått vite at vi skulle bo og jobbe i "Diplomatic Quarter" i Riyadh, og dessuten hadde jeg fått vite at der var det ikke så innmari strengt mhp. kjønnssegregering og påkledning som i resten av landet.

Så første dag på jobb kledte jeg meg tekkelig i langt svart skjørt, pen bluse, og et sjal over skuldrene siden blusen var kortermet. Og jeg trodde jeg gjorde alt riktig, men nei: Gutta vi jobber med hadde gitt beskjed til en av mine mannlige kollegaer at "sånn kan man ikke gå kledt. På med Abayaen"

og jeg hadde jo kjøpt med meg en Abaya (den svarte kappen kvinner går med i sånne land) fra Grønnland, så det var ikke noe problem. Hadde faktisk funnet den i første og beste butikk jeg gikk inn i til og med. Og neste dag troppet jeg opp på jobb i spøkelseskladden-habitten min.

..og kommentaren til min arabiske counterpart under lønsjen? "You look so pretty in that outfit!"

Ordentlig muslimsk land!

Var som tidligere nevnt en tur i Saudi-Arabia hvor vi hjelper NIBR med å opprette et folkeregister. Vi hadde lenge tatt det for gitt at det ikke var aktuelt å ha med kvinner i det prosjektet, så jeg hadde slått fra meg hele tanken om en Riyadh-tur. Men plutselig viste det seg at det slett ikke var noe problem at jeg var av feil kjønn, så da var det bare å kjøpe inn Abayaen (sånn svart kappe som kvinner er påbudt å bruke), og sette seg på flyet for å rådgi på IT-delen av prosjektet.

Og jeg tror jeg har et nytt land på toppen av lista av "land jeg aldri vil bo i!". Vi gikk ut for å spise lunsj en dag - i en fastfood-sjappe i det området vi jobbet. Og vi ventet og ventet og ventet på å bli betjent, på tross av at de som jobbet der ikke så ut til å gjøre noe. Min kollega sa "Anne, jeg kjøper det du skal ha. Gå og sett deg ute i mellomtida, du". Og så snart jeg var ute av døra, fikk han bestille det han ville ha øyeblikkelig. Det stemmer: De ignorerte oss fordi jeg var en kvinne.

..og så satt vi der, da, ute i 50 graders varme og spiste, for vi fikk jo ikke lov å sitte inne, må vite.

Ellers var det å få i seg mat egentlig litt av et problem. Ihvertfall hvis man ville ha noe annet enn blingser på hotellrommet: Restauranter var delt i to - hoveddelen, og familiedelen. Gitt at restauranten aksepterte meg som gjest, fikk jeg ikke lov å sitte i hoveddelen fordi jeg var kvinne, og mine to kollegaer fikk ikke lov å sitte sammen med meg i familiedelen, fordi vi var jo ikke i familie. Løsninga var å dele oss i to. Men vi fant en restaurant i Diplomatic quarter som lot oss få sitte i familieavdelingen alle tre.

Sunday, June 27, 2010

Å være den største turistattraksjonen..

Det er ikke mange utlendinger i Bangladesh. Med unntak av de andre som bodde på hotellet, tror jeg jeg kun så andre hvite én eller to ganger. Og bangladesherne selv var heller ikke vant til å se sånne rare mennesker - og gjett om de glodde! Det er tydeligvis helt sosialt akseptabelt å nistirre på andre i den kulturen. Og lonely planet-en min hadde forsåvidt advart oss: "Ikke gå på nasjonalmuseet på fredager. Der er den dagen Bangladeshere elsker å gå der, og du risikerer selv å bli den viktigste attraksjonen der"

En dag var vi på sightseeing i gamlebyen. Som mange andre gamlebyer, var dette en plass hvor bredden på gatene var 2-3 meter, og det var fullstappet med mennesker og salgsboder. Og det var naturligvis en labyrint uten like. Etterhvert hadde vi behov for å ta en titt på kartet. Min kollega syntes det var en dårlig ide: Folk kom bare til å stoppe og stirre på oss. Men vi hadde ikke noe valg, så vi gikk inn i et litt roligere smug for å finne ut hvor vi egentlig var..

..Etter ca. 4 sekunder hadde det samlet seg en mengde på 40-50 mennesker som stod tett inntil oss og bare glodde på oss. Vi latet som ingenting - kikket ned på kartet og diskuterte på norsk hvor vi trodde vi kunne være. Da vi hadde funnet ut av det, kikker jeg fort opp, og sier høyt "Hi, everybody, How are you today?" mens jeg gliser bredt. Gjett om de ble paffe og forsvant fort!

Thursday, June 24, 2010

Deilig å være hvit og rik?

For noen år siden satt jeg og to venninner på en uterestaurant i Roma med dagens første utepils. Solen skinte, vi hadde langhelg og alt var fantastisk, og plutselig sier en av venninnene "Aaaah! Det er deilig å være hvit og rik, dere!"

Vi lo godt av absurditeten i utsagnet hennes.. Det holder vel egentlig bare å være rik for å oppnå den øyeblikksgleden vi hadde akkurat der og da.

Men da vi skulle hjem fra Bangladesh fikk vi virkelig oppdage fordelen med å være hvit og rik: Vi kom på flyplassen og stilte oss i innsjekkingskøen. Det tok ca. 4 sekunder før en pent kledt mann hentet oss ut av køen, sa "Dere skal sjekke inn her", og pekte på business-innsjekkingen (nei, det var ikke star alliance-fly, så jeg kunne ikke ha brukt gullkortet mitt).

Vi syntes det var litt rart, men greit det: kanskje de syntes køene ble for lange så de ville avløse litt..

Seinere skulle vi boarde flyet, og vi var de eneste hvite, laaaangt bak i køen. Igjen kom en mann og geleidet oss forbi alle som stod og ventet. Og vi var ikke lenger i tvil: Det var på grunn av hudfargen vår.

En form for omvendt rasisme som var ganske overraskende..

En millionby uten forurensning..

Det verste med Dhaka er trafikken: Uansett hva du skal, blir du stående i time etter time i kø - har aldri vært borti så vanvittig trafikk før.

Men til tross for dette var det overraskende lite eksos. Så lite at jeg syntes det var rart: man har jo bodd i Tirana - eller Oslo en vinterdag for den saks skyld, så man vet at det skal være mye verre enn som så.

Og snart fikk jeg svaret: Det er forbudt med bensin og diesel innenfor bygrensa! Eneste byen jeg har hørt om som har et slikt forbud. Istedenfor gikk bilene på CNG (Compressed Natural Gas).

I tillegg var det forbudt med plastikkposer der, så byen var faktisk ganske mye mindre skitten og tilgriset enn man skulle forventet av en by på den størrelsen.

glimrende journalistikk

Jeg elsker å lese lokalaviser når jeg er ute og reiser - dersom det finnes noen engelskrpsåklige, og det gjør det ofte.

I Bangladesh fikk vi levert avisen på hotellrommet hver morgen. Stor kilde til underholdning, mest fordi blangladeshisk skrivestil er vanvittig pompøs i forhold til hva vi er vant med i Norge, spesielt leserinnleggene var fantastiske.

Mitt favorittklipp: "I tusenvis av år har astrologene sagt at stjernene og planetene har innvirkning på jorden; Nå kan det vise seg at de har rett: Solen og månen kan påvirke utbrudd av jordskjelv, sier forskerne.."

En pæreis i premie til den som gjetter hvorfor dette var favoritten!

Friday, June 18, 2010

Lykken er..

Midt oppi historiene fra Bangladesh: Jeg har vært i Saudi-Arabia en uke, og mer om det kommer nok seinere i bloggen (Må bare skrive meg ferdig om Bangladesh først).

Etter en uke i svart muslim-kappe, brennende hete, ufrihet og ørken så langt øynene kan se:

Lykken er å lande på Frankfurt flyplass, bevege seg til Star alliance-loungen (man har gull-bonuskort, seff), bøtte champis i fire-fem timer før man setter seg på neste fly, for deretter rusle hjem fra flybussen og glede seg over synet av mennesker, grønt gress, blomster, barn som leker, naken hud i solsteiken, en behagelig bris mot kroppen, smil og glede. ..Og til slutt avslutte dagen i hengekøya på balkongen mens man smaker på litt taxfritt.

Bedre kan man ikke få det.

Wednesday, June 16, 2010

Manglende bokstav.

"Hva var det dere het igjen, dere to norske?" sa min bangladeshiske counterpart. "Jeg er Anne, og kollegaen heter Siv". "Sib?" "Nei, Siv!" "Sib". Det går opp for meg at de ikke kan si "v" i det landet, så jeg går med på "ja, Sib".

Og ellers? IT-mannen jobbet mest med "Bisual Basic", mens "Serbice oriented architecture" hadde han ikke vært så mye borti enda.

Tuesday, June 15, 2010

Bombe-angst

Hver gang vi tok taxi hjem til hotellet i Bangladesh, ble det brukt sånne speil til å søke om det var festet bomber under bilen idet den kjørte inn i oppkjørselen til hotellet.

..Fint med sikkerhet, men er det ikke rart at de aldri tok en kikk inni bilen - eller i bagasjerommet?

Behagelig liv med tjenere..

På statistikkontoret i Bangladesh var det ansatt tjenere. Jeg tror det var to i vår korridor - mest for store sjef underdirektøren, men jeg og min kollega fikk tilbud om å bruke dem dersom vi ville ha te eller lignende. Det var bare å ringe med bjella.

Vi som var gjester, og med vår norske kulturbakgrunn, fikk oss ikke helt til det, men det var interessant å følge med på hva underdirektøren gjorde: Hver gang det ble strømbrudd, ringte han på tjeneren: Det ble altfor varmt, må vite, og noen måtte åpne vinduet..Som var rett bak ham så det hadde vært å vri stolen 180 grader og ta det opp selv. Snakk om latskap!

Men apropos tjeneren: Vi lærte oss ganske fort det bengalske/bangalesiske ordet for "takk", og da tjeneren kom med te til oss, sa vi det: "Tonnobat". Han ble litt paff i begynnelsen tror jeg; tjenestene hans pleide visst å bli tatt for gitt.. Og da ukene våre i Bangladesh gikk mot slutten, sa han alltid "Tonnobat" til oss som svar på "Tonnobat". Tror det var vel så mye fordi han satte pris på å bli satt pris på, som for det faktum at det var det eneste felles ordforrådet vi hadde..

Sunday, June 13, 2010

Apropos muslimsk påkledning

Vi satt på statistikkontoret i Dhaka og jobbet. Og som vanlig var det strømbrudd annenhver time (Mye kjekkere måte å rasjonere strøm på enn hva som var vanlig i Albania: Der skrudde de av strømmen opptil 8 timer i strekk - uten å advare oss om når det kom til å skje. Men selvfølgelig: Strøm-sparingen blir ikke like effektiv når du er forberedt; da passer du jo på å bruke strømmen den timen du har den.)

I timen med strømbrudd var det naturligvis ingen aircondition, så vi lukket opp dører og vinduer for å få litt gjennomtrekk (og det var egentlig mer behagelig enn timen med strøm, fordi vi ble forvist fra kontoret med AC da direktøren kom hjem fra reise og skulle bruke kontoret selv, så det eneste vi hadde denne uka, var en takvifte)

En ettermiddag gikk en av de to vi jobbet med, mannen, ut i noen ærender, så vi to kvinner fra SSB ble sittende å jobbe kun med en bangladeshisk kvinne. Etter noen minutter klager hun på varmen, og fortsetter med "Nå som vi bare er kvinner her, kan jeg jo gjøre noe med det", og bretter opp ermene - nesten opp til albuene.

Det kan ikke være særlig OK å leve med muslimske kleskoder.

Mitt første ordentlig muslimske land..

Vi skulle i to uker til Bangladesh for å samle data om tusenårsmålene til FN. Det er ikke Sharia-lov i Bangladesh, men de er likevel ganske muslimske der: Det er vanskelig, men ikke umulig å få tak i alkohol, det er umulig å finne svinekjøtt, folk går tildekket kledt, og kvinner har alltid et eller annet på hodet.

..og jeg hadde lest i reisehåndboken at man skulle kle seg "anstendig". Med det menes blant annet ganske lange skjørt, og ingen bare skuldre.

Så jeg pakket mitt mest anstendige tøy: lange skjørt og bluser med lengst mulig ermer (men samtidig er jo Bangladesh hvor temperaturen ofte er "37 degrees. Feels like 45" og lignende, så det er begrensa hvor tildekket man orker å være).

Første dagen kom jeg i skjørt og kortermet (men ingen bare skuldre), og det var helt greit. Neste dag kom jeg tilsvarende kledt, fremdeles greit. Tredje dagen tok jeg på meg en helt ermeløs bluse, men dekket til skuldrene med et sjal, noe som faktisk gjorde meg litt mer tildekket enn de tidligere dagene.
Da jeg kom inn på kontoret så jeg bare min counterpart lyse opp i et respektfullt blikk, hvorpå hun sier "Så fin du er i dag"
Jeg gikk med sjal oftere, jeg.

Amerikanske militærgutter

Ok - jeg lagger litt med å skrive i bloggen for tida.. Det begynner jo å bli en stund siden "Queens day" - Nederlands nasjonaldag den 30. april, men jeg stoppet der på veien til Bangladesh - for å treffe 15-20 av vennene jeg hadde da jeg bodde i Albania. Det var ganske stort å treffe alle igjen, og som en av oss påpekte: Antagelig for siste gang: Det er bare noen få av oss igjen i Albania, og de siste reiser nå til sommeren, så da er vi spredt utover i USA, Solomonøyene, Afrika, Asia, Europa etc.

For de som ikke har opplevd queens day: Det er en dag med mye flere mennesker i gatene enn det vi har på 17. mai i Norge, alle kler seg i oransje, og de fleste drikker store mengder alkohol. Det samme gjorde vi: Vi var 20 oransjekledte mennesker i en oransjekledt menneskemengde alla denne:



(Gatene er mer fullpakket enn kanalene).

Så hvordan gjør man det når man er 20 mennesker som ikke vil miste hverandre en en slikvfolkemengde?

Man følger strategien til vår venn som jobber som amerikansk sikkerhetsvakt i en ambassade: Uansett hvor vi går, så holder vi opp en arm, og passer på å holde tommelen inn i håndflaten.

Og slik gikk vi da, alle 20 - hele dagen. Og det var mange nederlendere som holdt opp armen for å finne hverandre, men ingen av dem holdt tommelen inn i håndflaten, så vårt signal var alltid lett å kjenne igjen.

I åttetida om kvelden - etter en hel dag i sol og fest og drikking - var vi fremdeles samlet. Ganske imponerende, ikke sant?
(men da var det tendenser til å miste konsentrasjonen, så vi kom oss hjem til hotellet for å fortsette festen der)

Thursday, May 6, 2010

turistguider

Som en avslutning på forrige tur til Kirgisistan, hadde jeg en langhelg sammen med et par venninner i St. Petersburg. Og st. Petersburg er en av de byene hvor du kan velge mellom flere forskjellige reiseguider (Sjeldent slik i de landene jeg reiser til i jobb-sammenheng. Der finnes stort sett bare Bradt-guiden - og Lonely planet hvis du har ordentlig flaks).

Jeg hadde kjøpt lonely planet, mens de to andre hadde kjøpt andre bøker. Min var nyest: bare et par år gammel (Utgivelsesdato er som regel hovedkriteriet ved siden av "Alt annet enn Bradt-guide" når jeg velger reisehåndbøker).

Det startet da jeg landet: ifølge boka mi, var det en ting du ihvertfall ikke skulle gjøre: Ta en vilkårlig taxi fra flyplassen. Det ville koste ca. 1500 gærninger, mens dersom du ringte hotellet og ba dem sende en bil til deg, kostet det bare 500. Jeg gjorde som guiden foreslo. Hotellet sendte en bil, og det kostet meg 1400.

Mine to venninner kom med et annet fly fra Norge, og de hadde som sagt andre guider, hvor det ikke stod noe om dette, så de tok en taxi fra flyplassen, og betalte 800 gærninger. Jeg ble litt sur på Lonely Planet.

De neste dagene prøvde vi å følge rådene til de forskjellige guidene om hvor man skulle shoppe og spise, og det slo ikke feil: Dersom en håndbok hadde anbefalt et sted, var det i 9 av 10 tilfeller nedlagt. Med unntak av min stadig mer hatede Lonely Planet: De anbefalte restaurantene eksisterte, men du og du, så dårlige de var! Og vi valgte ikke en gang blant de som var listet opp under "budget". Tipper forfatteren av boka var rimelig korrupt. Noen annen grunn til anbefalingene klarer jeg ikke å finne.

Tuesday, April 27, 2010

Fleipe med sikkerhetskontrollørene?

Så vidt jeg har forstått, så er det én ting man virkelig ikke gjør: Å fleipe med at du har en bombe med deg eller lignende når du går gjennom sikkerhetskontrollen.. Etter hva jeg har forstått er du i tilfelle dømt til å få problemer med å komme deg gjennom.

Da jeg sist forlot Kirgisistan, hadde jeg som vanlig koffert, PC-sekk og veske, i tillegg til min digre, nyervervede designerkåpe (I Kirgisistan er første sjekken allerede før du sjekker inn bagasjen). Og PC-sekken var som vanlig full av harddisker, ledninger, Mediaplayer, fotoapparat, lesebrett etc. Noe som stadig vekk gjør sikkerhetskontrollørene nysgjerrige og ber meg pakke opp alt sammen. Og denne gangen var overraskelsen ganske stor da det kommer fra kontrolløren: "Med så mange ledninger og så mye elektronikk kan det jo ikke være annet enn en bombe du har med deg!"

Hva hendte med "ikke fleip med kontrollørene?"

Thursday, March 18, 2010

Å få sydd designerklær i Kirgisistan

Det er en designer i Bishkek som jeg har vært innom på tidligere reiser, og var innom denne gangen og. Temaet hennes er tradisjonelle kirgisiske mønstre i ny setting (hjemmesiden hennes). Denne gangen fant jeg en lang jakke som jeg likte formen og ornamentene på, men den var litt for liten, og dessuten var ikke fargene helt meg, så hun tok mål av meg, og vi ble enige om samme jakken, litt større og i de og de fargene.

Etterpå prøvde hun å selge meg time i beautysalongen ved siden av, forsåvidt greit nok, men etter å ha påpekt at jeg hadde røde pigmentflekker i ansiktet som de kunne gjøre noe med, at frisyren min var helt feil, og at hårfargen også var helt på bærtur, synes jeg kanskje at hun ble litt uhøflig..

De skulle ringe meg når jakka var ferdig, og et par dager etter avtalt tid, kom telefonen, og vi hastet av gårde i taxi for å se resultatet (Dyreste jakka jeg har kjøpt så langt i mitt liv).

Og resultatet? Feil farger, feil modell, feil ornamenter, og feil størrelse! Fantastisk, ikke sant? Ikke rett på et eneste punkt!

Men jakka var finfin, den, så jeg lot den bli i butikken så de kunne rette på størrelsen og fikk den levert på hotellet neste dag - i siste liten før avreise.

..og jeg tror designeren selv var veldig fornøyd med resultatet. hun tok bilder av meg alene og oss to sammen og spurte meg ut om navn og yrke osv, og lovte at den skulle legges på web-siten hennes.

Blir spennende å se hvis den kommer der..

Wednesday, March 3, 2010

Kirgisistan og St.Petersburg

På tide å komme seg vekk fra den norske vinteren - og bort til den kirgisiske og russiske vinteren istedenfor :) Om noen uker setter man seg på flyet til Bishkek, hvor det meldes om 0-10 grader og mye regn. Og på hjemveien blir det en langhelg med venner i St. Petersburg - i snøvær. Muligens utepilssesongen må utsettes noen uker til..

Men jeg var litt imponert over reisebyrået som skulle booke billett til meg: "Bishkek - st. Petersburg? Det blir 16.000, det" sa damen. Og: "Jeg kan få det 6.000 billigere hvis du er villig til å reise med obskure flyselskap som Uzebekistan airlines".

Men tilfeldigvis passet det ikke å booke billetten akkurat da, så jeg la på uten å kjøpe noe. Da jeg et par dager seinere skulle booke billetten, var jeg først inne på finn.no og kikket på flybilletter. Der var flighten med aeroflot - som hun hadde foreslått til 16.000 annonsert for litt over 1.700. En tiendedel av prisen.

Så nå har man lært: Alltid alltid alltid svipp innom finn for å kikke på priser før man ringer reisebyrået..

Monday, January 18, 2010

paradis?

I Sovjet-tiden var Moldova den store leverandøren av vin til hele riket, og i tillegg var de også stor leverandør av limstein som ble brukt som byggemateriale. I etter-sovjetisk tid har disse to tingene fusjonert, og blit til verdens største vinkjeller. Her er beviset:



Ifølge Guinnes (og turisthåndboka mi) snakker vi her om et underjordisk gruvesystem med 20 mil gruveganger. Av disse 20 milene er det bare 55 km. som er fylt opp med vin på denne måten:



og her lagres det totalt ca. 2 millioner flasker vin!

Våre verter på statistikkbyrået tok oss med på sightseing i denne vingruven, hvor vi først kjørte rundt med minibuss hule etter hule, før vi var ute og gikk en tur blant vinflaskene, for så å avslutte med vinsmaking og lunsj.

..og ja, folk har gått seg vill i gangene her. Men de har funnet en løsning på problemet: På de egenproduserte vinene har de laget en etikett med kart over gruvegangene på. Men gitt at du går deg vill: Håper du husket å ta med en vinåpner før du kom hit.



Jeg falt forresten litt for pynten i innkjørselen til anlegget, jeg. Snakker om harry?

Sunday, January 10, 2010

I disse epidemi-tider..

Jeg stakk som sagt innom kirken i Chisinau - en veldig ortodoks en med massemasse gullmalerier og ikoner og sjal på hodene og stearinlys for de døde osv.

..og jeg klarte å kræsje inn midt i nattverden. Interessante greier: En lang kø var dannet fra inngangen og opp til koret hvor det hele foregikk. Og der oppe stod det en prest og delte ut vinen eller brødet eller hva det var (ikke begge deler). Og det jeg reagerte på, var at han matet alle deltakerne med skje. Den samme skjeen!

Skulle ikke trodd de hadde hørt om svineinfluensa!

Friday, January 8, 2010

Weeeeeeh! MacDonalds!


Moldova er første land jeg noengang har jobbet i for SSB som har en MacDonalds!

(Ikke det at jeg noengang spiser der, altså.. Men det føltes så.. så.. unormalt, lissom!)

Museumsbesøk i Moldova

Jeg har ei venninne som har vært mye i Chisinau - hovedstaden i Moldova - så jeg spurte henne "Hva kan man gjøre som turist i den byen?" Jeg hadde nemlig en helg der, uten noen å henge sammen med, så jeg tenkte å drepe litt tid.
Hun svarte "Ta deg en tur gjennom parken, innom kirken og opp hovedgaten. Det er gjort på et kvarter."

Inkluderer man litt shopping (Jeg fant naturligvis en mengde stoffbutikker, en veldig suspekt Mango, og min favoritt østblokk-butikkjede som de også har i Albania: Terra Nova), og lunsj, klarer man greit å få lørdagen til å gå. Og på søndagen fant jeg ut at Nasjonalgalleriet var en god ide å gå på!

Jeg fant en dør der museet i følge kartet skulle ligge, jeg åpnet døren og kikka inn. Der var det en mann som stod i en trapp, og det så ikke så veldig riktig ut, så jeg snudde meg for å gå "Museum?" spurte han, og jeg svarte "да" (russisk-leksjonene mine kommer jammen meg godt med!) Han pekte opp trappen, så jeg tuslet dit.

I andre etasje var det én dør, som jeg åpnet. En gammel dame kom overstrømmende mot meg og skravlet ivei. Det hang noen bilder på veggene, så jeg konkluderte med at "Dette er museet".

Damen skrudde på lyset, og ba meg løse ut billett, hvilket jeg gjorde. Etter å ha sett på alle maleriene, gjorde jeg meg klar til å gå. "нет, нет", sa hun, og gjorde tegn til at jeg skulle følge etter. Hun skrudde av lyset, og vi gikk ut på gata, ned kvartalet, rundt hjørnet, og inn i et nytt hus. Der satt det en gammel dame i et mørkt rom fullt av malerier.

Den gamle gamle damen forsvant, mens den nye gamle damen skrudde på lyset og oppfordret meg til å ta en kikk. Jeg ble etterhvert ferdig med første rommet, og gikk inn i det neste. Lyset i salen bak meg ble skrudd av, og en gammel dame i den nye salen skrudde på lyset.

Etter tredje rommet i denne bygningen hvor lyset ble skrudd av idet jeg forlot et rom, og på idet jeg kom inn i et, ble jeg oppfordret til å gå opp en etasje til, hvor samme rutinen gjentok seg.

Fascinerende økonomi, dette her: De hadde råd til å ansette noe slik som 8 gamle damer til å ta seg av meg som den eneste gjesten, men de hadde ikke råd til å la lyset stå på et minutt mer enn nødvendig.

..jeg har igrunnen sagt det før: Arbeidskraft er for billig i noen land!
(Og dessuten føltes det innmari sært å være gjest på et slikt sted)