Lekegrinda

Ethiopian air

2010-10-14T00:41:00.001-07:00

Jeg har vært to svippturer i Mozambique siden forrige gang jeg skrev noe her (to turer til Afrika på en måned er egentlig litt for mye), og det er kanskje på tide å skrive om det?

Men først en liten advarsel: Ethiopian air kan i beste fall klassifiseres som en "interessant" opplevelse. På vei til Maputo for andre gang, bestemte vi oss for å stoppe i Zanzibar på veien nedover, og for å gjøre det så billig som mulig, valgte vi Ethiopian Air fra Stockholm - med flyskifte i Addis.

Dette er en laaaang flytur. Og flyet var av den lille typen: bare 3+3 seter pr. rad, noe som allerede gjør opplevelsen ganske krampeaktig. Når i tillegg flyet er overfylt (vi mistenkte at en av passasjerene faktisk satt på en flyvertinneplass under letting og landing, og på gulvet ellers), så føles det enda verre. Og på toppen av det hele var varmeanlegget gått istykker, så jeg tipper temperaturen i kabinen lå på ca. 30 grader hele veien. Kort sagt flyturen fra helvete!

Aldri mer Ethiopian på meg, jaffal!

Sofasurfing

2010-09-02T23:53:00.000-07:00

Overskriften handler ikke om å ligge på sofaen med ipad-en og surfe på nettet, nei. Det handler om web-siten Couchsurfing.org. For et års tid siden, lagde jeg en profil der; Tenkte det kunne være kjekt å ha noen å ta seg en øl eller kaffe med når jeg er på tjenestereiser alene. (Jeg er ikke helt klar for å la fremmede sove på sofaen min, men man kunne krysse av for "Coffee and drinks" istedenfor "Couch").
Men siden den gang har jeg alltid reist sammen med noen, så jeg glemte hele greia.

Helt til for et par dager siden, da jeg fikk mail fra en fyr som skulle til Oslo og lurte på om jeg hadde tid til å møte ham. Jeg kikket på profilen hans, fant ut at han var "psycho sexual therapist" med interesse for "Cranio sacral therapy". Alternativhue, tenkte jeg, men sa likevel ja til å møte ham for en "etter jobb drink".

Vi møttes igår, og fant tonen øyeblikkelig. Dessverre hadde vi bare satt av et par timer: han skulle på festmiddagen i regi av konferansen han var på. Og jeg var opptatt med andre ting resten av tiden han skulle være i Norge.

Så jeg foreslo først at han skulle droppe middagen og heller henge med meg resten av kvelden. Det kunne han ikke fordi han hadde behov for å mingle blant konferansedeltakerne, så da foreslo jeg: "Hvorfor kræsjer ikke jeg festmiddagen din?" Han syntes det var en glimrende ide, så jeg tok bagen hans med konferanse-logoen på, mens han beholdt navneskiltet sitt.

Hva slags konferanse det var? En internasjonal konferanse om behanling av "sexual offenders"

Det ble en uforglemmelig kveld: Tenk dere bordtalene i en slik setting. Humoren var kort sagt fantastisk når de vitset om klientene sine.

Og konklusjonen så langt er at couchsurfing er en glimrende ting. Gleder meg til jeg snart reiser til Kirgisistan - da skal man møte nye, spennende mennesker! Meld dere inn dere og.

På shopping i Riyadh

2010-08-05T13:14:00.001-07:00

Vi dro ned til sentrum for å se oss om en dag etter jobb, og havna i et digert kjøpesenter. Der fikk jeg vite at øverste etasjen var kun for kvinner. Litt nysgjerrig er man jo, så jeg forlot mine mannlige kollegaer, og gikk oppover mot toppen.

Det første jeg kom til var et skilt som påpekte at i kvinneetasjen var det forbudt å dekke til hodet - og det stod en mann der og påså at sjalene ble tatt av (Dette var faktisk ganske uventet: Alle andre steder som man skulle sjekkes - i metalldetektoren på flyplassen og sånn - ble vi kvinner vist inn i et lite kott ved siden av hovedsjekken, hvor det var en kvinne som sjekket oss).

Vel oppe i kvinneetasjen var det faktisk ganske fint å være: Kvinner og jenter som gikk og pratet og lo og virket frie. Kafeer hvor vi kvinnene fikk lov å være osv. osv. Hadde jeg skullet blitt i den byen over lengere tid, hadde dette definitivt blitt favorittplassen min!

Verdens teiteste T-skjorte?

2010-08-05T00:28:00.000-07:00

Dette blir det (kanskje) en serie ut av: Hva er det aller teiteste utsagnet du kan ha på en T-skjorte? Foreløpig har jeg to kandidater - fra Øst-Europa og Sentralasia, naturligvis; Det er stort sett der man ser de verste tingene.

Den ene - fra Moldova: "I'm sexy". Jeg tenker at hvis du har behov for å påpeke dette, så kan du ikke være så voldsomt sexy..

Men den andre, fra Kirgisistan, er så langt favoritten min: "No romance without finance". Klassisk, ikke sant?

Og jeg er fra nå av på leting etter nye T-skjorte-perler..

Demokrati?

2010-08-01T02:51:00.000-07:00

Vi her i Norge ser vel på Saudi Arabia som et forferdelig diktatur med Sharia-lovgivning og hele pakka. Og i den forbindelsen var det noe som fascinerte meg: Det var lokalvalg der i 2005 (Første valg siden seksti-tallet), og det var planlagt valg i fjor, men det er utsatt på ubestemt tid.

Min samarbeidspartner (som som sagt vet mye om Saudi Arabia) fortalte at valget var presset gjennom av de mest radikale grupperingene i landet, men det som overrasket meg, var at det var de konservative som vant - over hele linja! For meg virker det som at araberne dermed selv ønsker det samfunnet de har, og hvem er vi da til å kritisere dem?

I tillegg fortalte han at det stadig vekk debatteres i media om man skal beholde Sharia-lovene, om man skal tillate kvinner å kjøre osv. Og kvinnene får faktisk uttrykke seg offentlig i disse sammenhengene de og. Det er kanskje ikke så ille som vi tror, det der landet?

Å gifte seg i Saudi Arabia

2010-08-01T02:40:00.000-07:00

Min norske samarbeidspartner og jeg satt og pratet mens vi var på vei ut i ørkenen. Han fortalte at det nom ble forventet at en av de araberne vi jobber med skulle gifte seg snart. Jeg antok at alle arabiske ekteskap er arrangert - siden de lever i et kjønnssegregert samfunn hvor en kvinne ikke en gang kan vise ansiktet sitt til andre menn enn de hun er i familie med.

Min partner - som har vært mye i Saudi de siste årene - sa at "nei, de forelsker seg og velger ektefelle selv - akkurat som vi, men giftemålet må godkjennes av familien". Videre fortalte han at det finnes sammenhenger der man treffer det motsatte kjønn. Gjennom venner, for eksempel (men kvinner er fremdeles tildekket).

Videre fortalte han at når et frieri skal godkjennes, er dette noe som diskuteres av hele familien - mor og søsken har også sitt å si om saken. Han fortalte om en av de andre araberne vi jobber med; han hadde en datter som var fridd til, men etter å ha diskutert det i familien, fikk frieren nei. Han var ganske enkelt "Too stinkin' rich!"
Men det hører også med til historien at den neste frieren ble godtatt, og da bryllupet stod, ble det blant annet fløyet inn blomster fra Nederland for anledningen. Tipper han ikke var så verst rik han heller, jeg.

Når man ikke har råd til ferie..

2010-07-15T00:02:00.000-07:00

Fascinerende lesning i den lokale avisa i Saudi-Arabia: Den jevne araber er ikke nødvendigvis så søkkrik som man skulle tro. Men han vil gjerne på sommerferie likevel. Og da prøver man først å få forbrukslån. Men er man ikke kredittverdi, så får man jo ikke det. Hva da? Jo, man kjøper en bil for lån man tar opp hos bilselgeren, som ikke er så nøye med kredittverdigheten. Og så selger man bilen, og Voila! Plenty av penger til ferie. I eksempelet jeg leste om, kjøpte man bil for 70.000 gærninger, og solgte for 55.000 gærninger (1 gærning = 1.66 NOK).

..og når sommerferien er over, sitter man igjen med et tap på 15.000 + skyhøye renter som man ikke klarer å betale tilbake - men da er det jo bare å kjøpe seg en ny bil i en annen butikk som man kan selge for å skaffe seg cash!

En slags lokal variant av sub-prime?

Dæ'kke lett å kle seg!

2010-07-14T09:32:00.000-07:00

Jeg hadde som sagt fått vite at vi skulle bo og jobbe i "Diplomatic Quarter" i Riyadh, og dessuten hadde jeg fått vite at der var det ikke så innmari strengt mhp. kjønnssegregering og påkledning som i resten av landet.

Så første dag på jobb kledte jeg meg tekkelig i langt svart skjørt, pen bluse, og et sjal over skuldrene siden blusen var kortermet. Og jeg trodde jeg gjorde alt riktig, men nei: Gutta vi jobber med hadde gitt beskjed til en av mine mannlige kollegaer at "sånn kan man ikke gå kledt. På med Abayaen"

og jeg hadde jo kjøpt med meg en Abaya (den svarte kappen kvinner går med i sånne land) fra Grønnland, så det var ikke noe problem. Hadde faktisk funnet den i første og beste butikk jeg gikk inn i til og med. Og neste dag troppet jeg opp på jobb i spøkelseskladden-habitten min.

..og kommentaren til min arabiske counterpart under lønsjen? "You look so pretty in that outfit!"

Ordentlig muslimsk land!

2010-07-14T03:28:00.000-07:00

Var som tidligere nevnt en tur i Saudi-Arabia hvor vi hjelper NIBR med å opprette et folkeregister. Vi hadde lenge tatt det for gitt at det ikke var aktuelt å ha med kvinner i det prosjektet, så jeg hadde slått fra meg hele tanken om en Riyadh-tur. Men plutselig viste det seg at det slett ikke var noe problem at jeg var av feil kjønn, så da var det bare å kjøpe inn Abayaen (sånn svart kappe som kvinner er påbudt å bruke), og sette seg på flyet for å rådgi på IT-delen av prosjektet.

Og jeg tror jeg har et nytt land på toppen av lista av "land jeg aldri vil bo i!". Vi gikk ut for å spise lunsj en dag - i en fastfood-sjappe i det området vi jobbet. Og vi ventet og ventet og ventet på å bli betjent, på tross av at de som jobbet der ikke så ut til å gjøre noe. Min kollega sa "Anne, jeg kjøper det du skal ha. Gå og sett deg ute i mellomtida, du". Og så snart jeg var ute av døra, fikk han bestille det han ville ha øyeblikkelig. Det stemmer: De ignorerte oss fordi jeg var en kvinne.

..og så satt vi der, da, ute i 50 graders varme og spiste, for vi fikk jo ikke lov å sitte inne, må vite.

Ellers var det å få i seg mat egentlig litt av et problem. Ihvertfall hvis man ville ha noe annet enn blingser på hotellrommet: Restauranter var delt i to - hoveddelen, og familiedelen. Gitt at restauranten aksepterte meg som gjest, fikk jeg ikke lov å sitte i hoveddelen fordi jeg var kvinne, og mine to kollegaer fikk ikke lov å sitte sammen med meg i familiedelen, fordi vi var jo ikke i familie. Løsninga var å dele oss i to. Men vi fant en restaurant i Diplomatic quarter som lot oss få sitte i familieavdelingen alle tre.

Å være den største turistattraksjonen..

2010-06-27T03:05:00.000-07:00

Det er ikke mange utlendinger i Bangladesh. Med unntak av de andre som bodde på hotellet, tror jeg jeg kun så andre hvite én eller to ganger. Og bangladesherne selv var heller ikke vant til å se sånne rare mennesker - og gjett om de glodde! Det er tydeligvis helt sosialt akseptabelt å nistirre på andre i den kulturen. Og lonely planet-en min hadde forsåvidt advart oss: "Ikke gå på nasjonalmuseet på fredager. Der er den dagen Bangladeshere elsker å gå der, og du risikerer selv å bli den viktigste attraksjonen der"

En dag var vi på sightseeing i gamlebyen. Som mange andre gamlebyer, var dette en plass hvor bredden på gatene var 2-3 meter, og det var fullstappet med mennesker og salgsboder. Og det var naturligvis en labyrint uten like. Etterhvert hadde vi behov for å ta en titt på kartet. Min kollega syntes det var en dårlig ide: Folk kom bare til å stoppe og stirre på oss. Men vi hadde ikke noe valg, så vi gikk inn i et litt roligere smug for å finne ut hvor vi egentlig var..

..Etter ca. 4 sekunder hadde det samlet seg en mengde på 40-50 mennesker som stod tett inntil oss og bare glodde på oss. Vi latet som ingenting - kikket ned på kartet og diskuterte på norsk hvor vi trodde vi kunne være. Da vi hadde funnet ut av det, kikker jeg fort opp, og sier høyt "Hi, everybody, How are you today?" mens jeg gliser bredt. Gjett om de ble paffe og forsvant fort!

Deilig å være hvit og rik?

2010-06-24T05:07:00.000-07:00

For noen år siden satt jeg og to venninner på en uterestaurant i Roma med dagens første utepils. Solen skinte, vi hadde langhelg og alt var fantastisk, og plutselig sier en av venninnene "Aaaah! Det er deilig å være hvit og rik, dere!"

Vi lo godt av absurditeten i utsagnet hennes.. Det holder vel egentlig bare å være rik for å oppnå den øyeblikksgleden vi hadde akkurat der og da.

Men da vi skulle hjem fra Bangladesh fikk vi virkelig oppdage fordelen med å være hvit og rik: Vi kom på flyplassen og stilte oss i innsjekkingskøen. Det tok ca. 4 sekunder før en pent kledt mann hentet oss ut av køen, sa "Dere skal sjekke inn her", og pekte på business-innsjekkingen (nei, det var ikke star alliance-fly, så jeg kunne ikke ha brukt gullkortet mitt).

Vi syntes det var litt rart, men greit det: kanskje de syntes køene ble for lange så de ville avløse litt..

Seinere skulle vi boarde flyet, og vi var de eneste hvite, laaaangt bak i køen. Igjen kom en mann og geleidet oss forbi alle som stod og ventet. Og vi var ikke lenger i tvil: Det var på grunn av hudfargen vår.

En form for omvendt rasisme som var ganske overraskende..

En millionby uten forurensning..

2010-06-24T04:59:00.000-07:00

Det verste med Dhaka er trafikken: Uansett hva du skal, blir du stående i time etter time i kø - har aldri vært borti så vanvittig trafikk før.

Men til tross for dette var det overraskende lite eksos. Så lite at jeg syntes det var rart: man har jo bodd i Tirana - eller Oslo en vinterdag for den saks skyld, så man vet at det skal være mye verre enn som så.

Og snart fikk jeg svaret: Det er forbudt med bensin og diesel innenfor bygrensa! Eneste byen jeg har hørt om som har et slikt forbud. Istedenfor gikk bilene på CNG (Compressed Natural Gas).

I tillegg var det forbudt med plastikkposer der, så byen var faktisk ganske mye mindre skitten og tilgriset enn man skulle forventet av en by på den størrelsen.

glimrende journalistikk

2010-06-24T04:38:00.000-07:00

Jeg elsker å lese lokalaviser når jeg er ute og reiser - dersom det finnes noen engelskrpsåklige, og det gjør det ofte.

I Bangladesh fikk vi levert avisen på hotellrommet hver morgen. Stor kilde til underholdning, mest fordi blangladeshisk skrivestil er vanvittig pompøs i forhold til hva vi er vant med i Norge, spesielt leserinnleggene var fantastiske.

Mitt favorittklipp: "I tusenvis av år har astrologene sagt at stjernene og planetene har innvirkning på jorden; Nå kan det vise seg at de har rett: Solen og månen kan påvirke utbrudd av jordskjelv, sier forskerne.."

En pæreis i premie til den som gjetter hvorfor dette var favoritten!

Lykken er..

2010-06-18T02:44:00.000-07:00

Midt oppi historiene fra Bangladesh: Jeg har vært i Saudi-Arabia en uke, og mer om det kommer nok seinere i bloggen (Må bare skrive meg ferdig om Bangladesh først).

Etter en uke i svart muslim-kappe, brennende hete, ufrihet og ørken så langt øynene kan se:

Lykken er å lande på Frankfurt flyplass, bevege seg til Star alliance-loungen (man har gull-bonuskort, seff), bøtte champis i fire-fem timer før man setter seg på neste fly, for deretter rusle hjem fra flybussen og glede seg over synet av mennesker, grønt gress, blomster, barn som leker, naken hud i solsteiken, en behagelig bris mot kroppen, smil og glede. ..Og til slutt avslutte dagen i hengekøya på balkongen mens man smaker på litt taxfritt.

Bedre kan man ikke få det.

Manglende bokstav.

2010-06-16T06:47:00.001-07:00

"Hva var det dere het igjen, dere to norske?" sa min bangladeshiske counterpart. "Jeg er Anne, og kollegaen heter Siv". "Sib?" "Nei, Siv!" "Sib". Det går opp for meg at de ikke kan si "v" i det landet, så jeg går med på "ja, Sib".

Og ellers? IT-mannen jobbet mest med "Bisual Basic", mens "Serbice oriented architecture" hadde han ikke vært så mye borti enda.

Bombe-angst

2010-06-15T22:16:00.000-07:00

Hver gang vi tok taxi hjem til hotellet i Bangladesh, ble det brukt sånne speil til å søke om det var festet bomber under bilen idet den kjørte inn i oppkjørselen til hotellet.

..Fint med sikkerhet, men er det ikke rart at de aldri tok en kikk inni bilen - eller i bagasjerommet?

Behagelig liv med tjenere..

2010-06-15T07:49:00.000-07:00

På statistikkontoret i Bangladesh var det ansatt tjenere. Jeg tror det var to i vår korridor - mest for store sjef underdirektøren, men jeg og min kollega fikk tilbud om å bruke dem dersom vi ville ha te eller lignende. Det var bare å ringe med bjella.

Vi som var gjester, og med vår norske kulturbakgrunn, fikk oss ikke helt til det, men det var interessant å følge med på hva underdirektøren gjorde: Hver gang det ble strømbrudd, ringte han på tjeneren: Det ble altfor varmt, må vite, og noen måtte åpne vinduet..Som var rett bak ham så det hadde vært å vri stolen 180 grader og ta det opp selv. Snakk om latskap!

Men apropos tjeneren: Vi lærte oss ganske fort det bengalske/bangalesiske ordet for "takk", og da tjeneren kom med te til oss, sa vi det: "Tonnobat". Han ble litt paff i begynnelsen tror jeg; tjenestene hans pleide visst å bli tatt for gitt.. Og da ukene våre i Bangladesh gikk mot slutten, sa han alltid "Tonnobat" til oss som svar på "Tonnobat". Tror det var vel så mye fordi han satte pris på å bli satt pris på, som for det faktum at det var det eneste felles ordforrådet vi hadde..

Apropos muslimsk påkledning

2010-06-13T22:50:00.000-07:00

Vi satt på statistikkontoret i Dhaka og jobbet. Og som vanlig var det strømbrudd annenhver time (Mye kjekkere måte å rasjonere strøm på enn hva som var vanlig i Albania: Der skrudde de av strømmen opptil 8 timer i strekk - uten å advare oss om når det kom til å skje. Men selvfølgelig: Strøm-sparingen blir ikke like effektiv når du er forberedt; da passer du jo på å bruke strømmen den timen du har den.)

I timen med strømbrudd var det naturligvis ingen aircondition, så vi lukket opp dører og vinduer for å få litt gjennomtrekk (og det var egentlig mer behagelig enn timen med strøm, fordi vi ble forvist fra kontoret med AC da direktøren kom hjem fra reise og skulle bruke kontoret selv, så det eneste vi hadde denne uka, var en takvifte)

En ettermiddag gikk en av de to vi jobbet med, mannen, ut i noen ærender, så vi to kvinner fra SSB ble sittende å jobbe kun med en bangladeshisk kvinne. Etter noen minutter klager hun på varmen, og fortsetter med "Nå som vi bare er kvinner her, kan jeg jo gjøre noe med det", og bretter opp ermene - nesten opp til albuene.

Det kan ikke være særlig OK å leve med muslimske kleskoder.

Mitt første ordentlig muslimske land..

2010-06-13T02:22:00.000-07:00

Vi skulle i to uker til Bangladesh for å samle data om tusenårsmålene til FN. Det er ikke Sharia-lov i Bangladesh, men de er likevel ganske muslimske der: Det er vanskelig, men ikke umulig å få tak i alkohol, det er umulig å finne svinekjøtt, folk går tildekket kledt, og kvinner har alltid et eller annet på hodet.

..og jeg hadde lest i reisehåndboken at man skulle kle seg "anstendig". Med det menes blant annet ganske lange skjørt, og ingen bare skuldre.

Så jeg pakket mitt mest anstendige tøy: lange skjørt og bluser med lengst mulig ermer (men samtidig er jo Bangladesh hvor temperaturen ofte er "37 degrees. Feels like 45" og lignende, så det er begrensa hvor tildekket man orker å være).

Første dagen kom jeg i skjørt og kortermet (men ingen bare skuldre), og det var helt greit. Neste dag kom jeg tilsvarende kledt, fremdeles greit. Tredje dagen tok jeg på meg en helt ermeløs bluse, men dekket til skuldrene med et sjal, noe som faktisk gjorde meg litt mer tildekket enn de tidligere dagene.
Da jeg kom inn på kontoret så jeg bare min counterpart lyse opp i et respektfullt blikk, hvorpå hun sier "Så fin du er i dag"
Jeg gikk med sjal oftere, jeg.

Amerikanske militærgutter

2010-06-13T01:32:00.000-07:00

Ok - jeg lagger litt med å skrive i bloggen for tida.. Det begynner jo å bli en stund siden "Queens day" - Nederlands nasjonaldag den 30. april, men jeg stoppet der på veien til Bangladesh - for å treffe 15-20 av vennene jeg hadde da jeg bodde i Albania. Det var ganske stort å treffe alle igjen, og som en av oss påpekte: Antagelig for siste gang: Det er bare noen få av oss igjen i Albania, og de siste reiser nå til sommeren, så da er vi spredt utover i USA, Solomonøyene, Afrika, Asia, Europa etc.

For de som ikke har opplevd queens day: Det er en dag med mye flere mennesker i gatene enn det vi har på 17. mai i Norge, alle kler seg i oransje, og de fleste drikker store mengder alkohol. Det samme gjorde vi: Vi var 20 oransjekledte mennesker i en oransjekledt menneskemengde alla denne:

(Gatene er mer fullpakket enn kanalene).

Så hvordan gjør man det når man er 20 mennesker som ikke vil miste hverandre en en slikvfolkemengde?

Man følger strategien til vår venn som jobber som amerikansk sikkerhetsvakt i en ambassade: Uansett hvor vi går, så holder vi opp en arm, og passer på å holde tommelen inn i håndflaten.

Og slik gikk vi da, alle 20 - hele dagen. Og det var mange nederlendere som holdt opp armen for å finne hverandre, men ingen av dem holdt tommelen inn i håndflaten, så vårt signal var alltid lett å kjenne igjen.

I åttetida om kvelden - etter en hel dag i sol og fest og drikking - var vi fremdeles samlet. Ganske imponerende, ikke sant?
(men da var det tendenser til å miste konsentrasjonen, så vi kom oss hjem til hotellet for å fortsette festen der)

turistguider

2010-05-06T20:07:00.000-07:00

Som en avslutning på forrige tur til Kirgisistan, hadde jeg en langhelg sammen med et par venninner i St. Petersburg. Og st. Petersburg er en av de byene hvor du kan velge mellom flere forskjellige reiseguider (Sjeldent slik i de landene jeg reiser til i jobb-sammenheng. Der finnes stort sett bare Bradt-guiden - og Lonely planet hvis du har ordentlig flaks).

Jeg hadde kjøpt lonely planet, mens de to andre hadde kjøpt andre bøker. Min var nyest: bare et par år gammel (Utgivelsesdato er som regel hovedkriteriet ved siden av "Alt annet enn Bradt-guide" når jeg velger reisehåndbøker).

Det startet da jeg landet: ifølge boka mi, var det en ting du ihvertfall ikke skulle gjøre: Ta en vilkårlig taxi fra flyplassen. Det ville koste ca. 1500 gærninger, mens dersom du ringte hotellet og ba dem sende en bil til deg, kostet det bare 500. Jeg gjorde som guiden foreslo. Hotellet sendte en bil, og det kostet meg 1400.

Mine to venninner kom med et annet fly fra Norge, og de hadde som sagt andre guider, hvor det ikke stod noe om dette, så de tok en taxi fra flyplassen, og betalte 800 gærninger. Jeg ble litt sur på Lonely Planet.

De neste dagene prøvde vi å følge rådene til de forskjellige guidene om hvor man skulle shoppe og spise, og det slo ikke feil: Dersom en håndbok hadde anbefalt et sted, var det i 9 av 10 tilfeller nedlagt. Med unntak av min stadig mer hatede Lonely Planet: De anbefalte restaurantene eksisterte, men du og du, så dårlige de var! Og vi valgte ikke en gang blant de som var listet opp under "budget". Tipper forfatteren av boka var rimelig korrupt. Noen annen grunn til anbefalingene klarer jeg ikke å finne.

Fleipe med sikkerhetskontrollørene?

2010-04-27T09:13:00.000-07:00

Så vidt jeg har forstått, så er det én ting man virkelig ikke gjør: Å fleipe med at du har en bombe med deg eller lignende når du går gjennom sikkerhetskontrollen.. Etter hva jeg har forstått er du i tilfelle dømt til å få problemer med å komme deg gjennom.

Da jeg sist forlot Kirgisistan, hadde jeg som vanlig koffert, PC-sekk og veske, i tillegg til min digre, nyervervede designerkåpe (I Kirgisistan er første sjekken allerede før du sjekker inn bagasjen). Og PC-sekken var som vanlig full av harddisker, ledninger, Mediaplayer, fotoapparat, lesebrett etc. Noe som stadig vekk gjør sikkerhetskontrollørene nysgjerrige og ber meg pakke opp alt sammen. Og denne gangen var overraskelsen ganske stor da det kommer fra kontrolløren: "Med så mange ledninger og så mye elektronikk kan det jo ikke være annet enn en bombe du har med deg!"

Hva hendte med "ikke fleip med kontrollørene?"

Å få sydd designerklær i Kirgisistan

2010-03-18T05:49:00.000-07:00

Det er en designer i Bishkek som jeg har vært innom på tidligere reiser, og var innom denne gangen og. Temaet hennes er tradisjonelle kirgisiske mønstre i ny setting (hjemmesiden hennes). Denne gangen fant jeg en lang jakke som jeg likte formen og ornamentene på, men den var litt for liten, og dessuten var ikke fargene helt meg, så hun tok mål av meg, og vi ble enige om samme jakken, litt større og i de og de fargene.

Etterpå prøvde hun å selge meg time i beautysalongen ved siden av, forsåvidt greit nok, men etter å ha påpekt at jeg hadde røde pigmentflekker i ansiktet som de kunne gjøre noe med, at frisyren min var helt feil, og at hårfargen også var helt på bærtur, synes jeg kanskje at hun ble litt uhøflig..

De skulle ringe meg når jakka var ferdig, og et par dager etter avtalt tid, kom telefonen, og vi hastet av gårde i taxi for å se resultatet (Dyreste jakka jeg har kjøpt så langt i mitt liv).

Og resultatet? Feil farger, feil modell, feil ornamenter, og feil størrelse! Fantastisk, ikke sant? Ikke rett på et eneste punkt!

Men jakka var finfin, den, så jeg lot den bli i butikken så de kunne rette på størrelsen og fikk den levert på hotellet neste dag - i siste liten før avreise.

..og jeg tror designeren selv var veldig fornøyd med resultatet. hun tok bilder av meg alene og oss to sammen og spurte meg ut om navn og yrke osv, og lovte at den skulle legges på web-siten hennes.

Blir spennende å se hvis den kommer der..

Kirgisistan og St.Petersburg

2010-03-03T00:26:00.001-08:00

På tide å komme seg vekk fra den norske vinteren - og bort til den kirgisiske og russiske vinteren istedenfor :) Om noen uker setter man seg på flyet til Bishkek, hvor det meldes om 0-10 grader og mye regn. Og på hjemveien blir det en langhelg med venner i St. Petersburg - i snøvær. Muligens utepilssesongen må utsettes noen uker til..

Men jeg var litt imponert over reisebyrået som skulle booke billett til meg: "Bishkek - st. Petersburg? Det blir 16.000, det" sa damen. Og: "Jeg kan få det 6.000 billigere hvis du er villig til å reise med obskure flyselskap som Uzebekistan airlines".

Men tilfeldigvis passet det ikke å booke billetten akkurat da, så jeg la på uten å kjøpe noe. Da jeg et par dager seinere skulle booke billetten, var jeg først inne på finn.no og kikket på flybilletter. Der var flighten med aeroflot - som hun hadde foreslått til 16.000 annonsert for litt over 1.700. En tiendedel av prisen.

Så nå har man lært: Alltid alltid alltid svipp innom finn for å kikke på priser før man ringer reisebyrået..

paradis?

2010-01-18T08:09:00.001-08:00

I Sovjet-tiden var Moldova den store leverandøren av vin til hele riket, og i tillegg var de også stor leverandør av limstein som ble brukt som byggemateriale. I etter-sovjetisk tid har disse to tingene fusjonert, og blit til verdens største vinkjeller. Her er beviset:

Ifølge Guinnes (og turisthåndboka mi) snakker vi her om et underjordisk gruvesystem med 20 mil gruveganger. Av disse 20 milene er det bare 55 km. som er fylt opp med vin på denne måten:

og her lagres det totalt ca. 2 millioner flasker vin!

Våre verter på statistikkbyrået tok oss med på sightseing i denne vingruven, hvor vi først kjørte rundt med minibuss hule etter hule, før vi var ute og gikk en tur blant vinflaskene, for så å avslutte med vinsmaking og lunsj.

..og ja, folk har gått seg vill i gangene her. Men de har funnet en løsning på problemet: På de egenproduserte vinene har de laget en etikett med kart over gruvegangene på. Men gitt at du går deg vill: Håper du husket å ta med en vinåpner før du kom hit.

Jeg falt forresten litt for pynten i innkjørselen til anlegget, jeg. Snakker om harry?

I disse epidemi-tider..

2010-01-10T01:12:00.000-08:00

Jeg stakk som sagt innom kirken i Chisinau - en veldig ortodoks en med massemasse gullmalerier og ikoner og sjal på hodene og stearinlys for de døde osv.

..og jeg klarte å kræsje inn midt i nattverden. Interessante greier: En lang kø var dannet fra inngangen og opp til koret hvor det hele foregikk. Og der oppe stod det en prest og delte ut vinen eller brødet eller hva det var (ikke begge deler). Og det jeg reagerte på, var at han matet alle deltakerne med skje. Den samme skjeen!

Skulle ikke trodd de hadde hørt om svineinfluensa!

Weeeeeeh! MacDonalds!

2010-01-08T06:34:00.001-08:00

Moldova er første land jeg noengang har jobbet i for SSB som har en MacDonalds!

(Ikke det at jeg noengang spiser der, altså.. Men det føltes så.. så.. unormalt, lissom!)

Museumsbesøk i Moldova

2010-01-08T06:09:00.000-08:00

Jeg har ei venninne som har vært mye i Chisinau - hovedstaden i Moldova - så jeg spurte henne "Hva kan man gjøre som turist i den byen?" Jeg hadde nemlig en helg der, uten noen å henge sammen med, så jeg tenkte å drepe litt tid.
Hun svarte "Ta deg en tur gjennom parken, innom kirken og opp hovedgaten. Det er gjort på et kvarter."

Inkluderer man litt shopping (Jeg fant naturligvis en mengde stoffbutikker, en veldig suspekt Mango, og min favoritt østblokk-butikkjede som de også har i Albania: Terra Nova), og lunsj, klarer man greit å få lørdagen til å gå. Og på søndagen fant jeg ut at Nasjonalgalleriet var en god ide å gå på!

Jeg fant en dør der museet i følge kartet skulle ligge, jeg åpnet døren og kikka inn. Der var det en mann som stod i en trapp, og det så ikke så veldig riktig ut, så jeg snudde meg for å gå "Museum?" spurte han, og jeg svarte "да" (russisk-leksjonene mine kommer jammen meg godt med!) Han pekte opp trappen, så jeg tuslet dit.

I andre etasje var det én dør, som jeg åpnet. En gammel dame kom overstrømmende mot meg og skravlet ivei. Det hang noen bilder på veggene, så jeg konkluderte med at "Dette er museet".

Damen skrudde på lyset, og ba meg løse ut billett, hvilket jeg gjorde. Etter å ha sett på alle maleriene, gjorde jeg meg klar til å gå. "нет, нет", sa hun, og gjorde tegn til at jeg skulle følge etter. Hun skrudde av lyset, og vi gikk ut på gata, ned kvartalet, rundt hjørnet, og inn i et nytt hus. Der satt det en gammel dame i et mørkt rom fullt av malerier.

Den gamle gamle damen forsvant, mens den nye gamle damen skrudde på lyset og oppfordret meg til å ta en kikk. Jeg ble etterhvert ferdig med første rommet, og gikk inn i det neste. Lyset i salen bak meg ble skrudd av, og en gammel dame i den nye salen skrudde på lyset.

Etter tredje rommet i denne bygningen hvor lyset ble skrudd av idet jeg forlot et rom, og på idet jeg kom inn i et, ble jeg oppfordret til å gå opp en etasje til, hvor samme rutinen gjentok seg.

Fascinerende økonomi, dette her: De hadde råd til å ansette noe slik som 8 gamle damer til å ta seg av meg som den eneste gjesten, men de hadde ikke råd til å la lyset stå på et minutt mer enn nødvendig.

..jeg har igrunnen sagt det før: Arbeidskraft er for billig i noen land!
(Og dessuten føltes det innmari sært å være gjest på et slikt sted)

Moldova

2009-12-21T03:54:00.000-08:00

Jeg har vært ganske spent på Moldova ganske lenge: Det er i øst-Europa, det har vært(*) et av de to fattigste landene i Europa, og det er et forhenværende kommunist-regime. Og alle disse egenskapene har de felles med Albania, så hvor like (eller forskjellige) er de to landene?

I begynnelsen av denne måneden fikk jeg sjansen til å finne det ut: Jeg skulle på to ukers kombinert mission: Første uka skulle jeg komme med forslag til IT-løsning for demografi- og migrasjonsstatistikk, mens deler av andre uka skulle vi disuktere en kravspec for et bedriftsregister.

Og forskjellen mellom de to landene var mye større enn forventet. Mens Albania er fullt av søppel og skrot, er Moldova ganske rent og ryddig og parkene er til og med velholdte. Og mens de offentlige bygningene kanskje har et litt slitent preg utenfra, er de alltid nymalte og vedlikeholdte inni. Og de er til og med holdt rene! Med dopapir på toalettene! (Dette gjelder ihvertfall de 4-5 offentlige bygningene jeg var inni)

..og man sitter igjen med en følelse av at på tross av at BNP-en til Moldova bare er halvparten av den til Albania, så får de forferdelig mye mer ut av pengene, og hvis det er bare ett av dem som kommer seg ut av fattigdommen, så er det Moldova!

(*)I dag er det vel et av de tre fattigste landene: Kosovo seilet vel opp som det fattigste da det ble en egen stat.

Forskjellen mellom ekte nerder og wannabees (Java vs. SAS)

2009-12-16T01:49:00.000-08:00

Konferansen jeg var på i Antwerpen var en konferanse om java, og som vanlig med IT-konferanser, var ratioen menn - kvinner ca. 99 - 1.

Jeg var på en nesten tilsvarende konferanse for noen år siden. Den gangen var det SAS-konferanse, og SAS er et statistikk/datawarehouse/datamining/etc-verktøy som brukes mye av "blåruss".

Denne gangen slo det meg veldig fort at det er en grunnleggende forskjell på folk som programmerer java og de som jobber med SAS: I begge tilfellene var dokøene til herretoalettet uendelig lange, og jeg som kvinne følte en viss tilfredstillelse ved å surfe forbi guttekøa og inn på jentedo.

Forskjellen var at mens SAS-gutta holdt seg til sin egen kø, var Java-gutta ganske kjappe til å blåse i sånne konvensjoner og smitte over i vår kø.

Råttent gjort, synes jeg: Når jeg en eller to ganger i livet ikke bare slipper damedokøen, men i tillegg har gleden av å se det annet kjønn slite med de problemene vi pleier å ha, så ødelegger nerdene hele gleden min!

Et lite mellomspill: Belgia

2009-12-12T04:25:00.000-08:00

Var hjemme én natt etter å ha vært i Zambia, før jeg reiste videre på Javakonferanse i Belgia. Første gang på veldig lenge at jeg skulle reise i jobb-greier i et vestlig land (Hmm.. hva heter sånne land for tida? Begrepet "vestlig" er jo blitt politisk ukorrekt - eller er det upolitisk korrekt). Jeg gledet meg. Alt er lissom så mye enklere når infrastruktur og sånn fungerer.

Det stod på web-siten til konferansen at det bare var å ta buss nummer 31 for å komme til konferansesenteret. Jeg spurte mannen i resepsjonen om hvor den gikk fra. Han begynte å lete etter info på PCen sin. Etterhvert så han mer og mer forvirra ut. "Den bussen går fra jernbanestasjonen", sa han. "Nei", sa jeg "Den skal gå her fra hotellet". han lette videre.. og videre.. og videre..

Til slutt konkluderte han med at den går 3 ganger i timen, og pekte på kartet et godt stykke unna hvor jeg kunne ta den.

Jeg gikk dit, og der gikk det ingen 31-buss. 30-bussen gikk, men det var jo ikke den jeg skulle med. Jeg tenkte at da blir det taxi, men jeg hadde dessverre ikke cash, og jeg hadde oppdaget dagen i forveien at belgiske taxier ikke tar kort. Jeg begynte å gå mot sentrum på leting etter en minibank.

Etter en halvtime hadde jeg verken funnet minibank eller taxi. Til slutt fant jeg en trikk, fikk skrapt sammen nok penger til bilett, og oppdaget heldigvis at jeg hadde tatt feil av tida og at konferansen begynte en halvtime seinere enn jeg trodde.

Men det er i sånne situasjoner man lengtet tilbake til Zambia og privatsjåføren vi hadde blitt tildelt for de to ukene vi var der. Den vestlige verden er ganske oppskrytt til tider!

Julestemning mm. i Afrika

2009-12-12T04:11:00.001-08:00

Det var nesten som å være hjemme: Et ekte pepperkakehus med snø og juletre! Eneste forskjellen er at nissen er afrikaner - det var forøvrig alle julenissene i Zambia

På samme cafeen solgte de souvenirer. Hva med en ekte, norsk sjiraff?

..og jeg bare elsket dette skiltet:

Når kontakt-overgangen tar kvelden

2009-12-12T03:52:00.000-08:00

Som kjent er det forskjellige standarder for kontakter i forskjellige land (og i noen land - som feks Albania - har de ikke standarder overhodet.. Alle kontakthullene er litt forskjellige, så man ender som regel med å lete rundt i huet for å finne det hullet som passer best).

I Zambia hadde de sånn britisk standard med tre huller i kontakthullet. Jeg hadde bare med meg én overgang: En dårlig Clas Ohlson-variant som tok kvelden etter få dager. Heldigvis hadde min kollega med seg to, så vi klarte å dra igang begge pcene våre.

Men en dag glemte jeg naturligvis å ta med overgangen jeg lånte på jobb. Men min kjære kollega hadde bodd i Uganda et år, og visste råd: "Du bare stikker en plastikk-dings inn i det øverste hullet. Da blir det nemlig mulig å stikke en vanlig norsk kontakt inn i de to nederste hullene, og når den norske kontakten er vel inne, kan du ta bort plastikk-dingsen igjen."

Og det virka som bare det, det! Kjekt å vite til neste gang man glemmer overgangen, ikke sant?

For øvrig var vi ikke veldig imponert over elektriker-arbeidet som var gjort på jobb. Se her, for eksempel (Dette er etter at jeg har lurt inn en norsk kontakt i det engelske kontakthullet):

Å jobbe i Zambia

2009-11-11T23:28:00.000-08:00

Jeg var i Zambia i nesten to uker, og kan naturligvis dermed uttrykke meg med 100% sikkerhet om at fra kultur til politikk i landet, ikke sant?

Det som overrasket mest er i positiv retning: I motsetning til andre land jeg har jobbet i i dette området, dukker stort sett Zamberne på avtalt tidspunkt. Og de er på jobb hver dag! Hele dagen! Dette kan jo høres ut som at det burde være relativt normalt, men det er det ikke nødvendigvis: Offentlig sektor betaler ofte så dårlig at de ansatte må ha en ekstrajobb for å overleve. Og denne ekstrajobben består ofte i at de har startet et lite firma, og det å være gründer tar naturligvis tid..

Men dette gjorde arbeidssituasjonen mye enklere: at de vi skulle samarbeide faktisk var på jobb. Men det er en ting jeg liker enda bedre: Zambierne stiller spørsmål.
Mens man ofte i andre land later som at man forstår hva det er snakk om, og nærmest mister litt ansikt dersom man ikke kan tingene vi jobber med, er Zambierne nysgjerrige og spør og diskuterer hele tiden. Fordelen med dette er naturligvis at vi dermed vet hva de kan og ikke kan, og kan planlegge ut fra det.

Men det er naturligvis skjær i sjøen. Når jeg sier at Zamberne er på jobb i arbeidstida, så er jo det vel og bra. Problemet var bare at de var så nedlesset i arbeid at de slett ikke egentlig hadde tid til å samarbeide med oss.. Og da blir det fort litt begrenset hva man får utført..

..ikke så lur som han trodde..

2009-11-07T22:55:00.000-08:00

Jeg og min kollega hadde vært rundt i et av markedene i Lusaka, og trengte noe å skylle ned støvet med, så vi satte oss i baren på et ganske dyrt hotell og bestilte kaffe, tonic og en øl.
Da vi skulle betale, kom kelneren med en håndskrevet lapp hvor det stod 30.000 på, og ikke noe mer.

"Rar regning", tenkte vi. Kelneren sa at kassaapparatet var i stykker, så det var derfor vi fikk regningen på den måten. Vi syntes det hele var muffins, og ba om å få se menyen. Der stod det at en øl og en tonic kostet tilsammen 16.000 Kwatcha, mens kelneren fortalte oss at kaffe - som ikke stod på menyen - kostet 5.000.

Kelneren begynte å innse at han hadde tabbet seg, og var plutselig villig til å skrive ut regningen likevel. Vi fikk en ny regning hvor det var spesifisert øl og tonic, tilsammen 16.000. Og kelneren sa at regningen totalt var på 25.000, siden han ikke kunne skrive ut kaffe på regningen.

Vi påpekte at 16.000 + 5.000 var 21.000. Slett ikke 25.000 som han sa. Men han stod på sitt.. En liten stund.. til han innså at det ikke nyttet. Da beklaget han at han ikke var så flink til å regne..

Fascinerende hvor dum kelneren trodde det var mulig for oss å bli. Det verste er at hadde han spesifisert den håndskrevne regningen, og fått summene til å gå opp til å være 30.000, så hadde vi ikke reagert overhodet! Skal du først svindle folk, bør du gjøre det litt bedre enn det han gjorde!

(30.000 kwatcha er 35-40 kroner. Ingen stor formue. Det var naturligvis prinsippet å bli svindlet vi reagerte på, ikke beløpet..)

Zambia

2009-11-07T22:43:00.000-08:00

Jeg har vært i Lusaka - hovedstaden i Zambia i nesten en uke. Vi bor på et hotell i et kjøpesenter i "utkanten" av byen. Men det viser seg at det meste av Lusaka er i "utkanten" av byen: Byen er kjempediger i utstrekning. Om ikke annet, så har ihvertfall dette landet nok av plass! Og med unntak av et knøttlite område som kalles sentrum, føles alt veldig forstadsaktig her.

Og overraskelsen var ganske stor da vi kom til landet: Jeg har vært flere ganger i nabolandet Malawi, så jeg hadde sett for meg noe lignende: Veldig slitent, skittent og kaotisk. Men kjøpesenteret vårt viste seg å være veldig europeisk/utkants-amerikansk: En-etasjers bygninger rundt en diger parkeringsplass med stort sett sør-afrikanske butikkjeder. Og du får til og med tak i alt hva du måtte ønske deg! Stor forskjell fra de andre afrikanske landene jeg har vært i.

I tillegg er temperaturen behagelige 25-35 grader nå midt på sommeren, og det er blomster overalt. Hadde det ikke vært for kriminaliteten og avstandene, tror jeg jammen meg jeg kunne slått meg ned her, jeg!

Apropos marked..

2009-10-05T07:37:00.000-07:00

Som jeg skrev om i forrige artikkelen: Siste dagen i Kirgisistan ble brukt i byens store marked. I begynnelsen så det bare ut som et helt vanlig, digert utendørsmarked av den typen du finner overalt i utlandet:

Selv om krydderutvalget kanskje er litt større enn jeg var vant til fra Albania (Rart, forresten. Kirgisisk mat er veldig lite krydret. Nesten så den blir litt kjedelig, faktisk):

Men så kom vi over i kjøttavdelingen, og jeg har aldri sett så mange døde dyr på en plass! Det var dyreskrott etter5 dyreskrott, og folk som stod og slaktet, og.. og.. sauehoder, for eksempel: Lyst på et smalahåve eller to?

Eller hva med en deilig fersk tunge?

Gjæret hoppemelk og tørket yoghurt

2009-10-02T05:02:00.001-07:00

I kirgisistan var det fremdeles det sesong for gjæret hoppemelk, og et av målene mine (i tillegg til å gjøre jobben min, lissom), var å få meg en tår av denne tradisjonelle drikken.

Siden hoppemelk er vanskelig å få tak i i Bishkek sentrum, var egentlig planen å ta en taxitur ut på landet for å kjøpe, men plutselig kom visedirektøren for det Kirgisiske statistikkbyrået med en liter kumis, som det heter, til meg!

Jeg tok en prøvende slurk med en gang. Hvis dere tenker dere det forferdeligste dere noengang har smakt og ganger det med ti, så får dere smaken på dette. Jeg gjorde gode miner til slett spill, og sa "interesting taste, men bør den ikke heller nytes avkjølt?" Jo, de var enige i det. I tillegg påpekte jeg at det var litt for surt etter min smak, så jeg ville blande det med honning, og de mente de at slett ikke var uvanlig å gjøre for kirgiserne heller.

Så jeg tok med meg flasken hjem til hotellet og tømte den i do.

Neste morgen fortalte jeg om hvor mye bedre jeg likte den kald og med honning. De lurte på hvordan jeg følte meg. "Helt fin", var mitt svar, "hvordan det?"

Det viste seg at første gang man drikker kumis får de aller fleste magasjau av en annen verden. Men jeg har jo alltid skrytt av min sterke mage!

Neste dag var det lørdag, og jeg og min krigisiske kollega var turister på det store markedet. Der var det så mye rart, at jeg fant ut jeg måtte smake på alt som var der: Også saltet, tørket yoghurt som de bruker som snacks til øl. Og hvis jeg hadde syntes hoppemelka var ille, så var dette tusenganger verre.

Heldigvis dro jeg hjem til Norge samme kveld, og rakk hjem til leiligheten min før magasjauen begynte.

Hva jeg lærte av dette? Antagelig har magen min blitt enda sterkere! Immun mot enda flere skumle basiller og basillusker. Neste gang blir det eksperimentering på markeder i Afrika!

På fagforeningstur i Kirgisistan

2009-10-02T02:26:00.001-07:00

Jeg var i Kirgisistan nok en gang for et par uker siden, og var heldig nok å bli invitert med på helgetur med fagforeninga der. Det eneste jeg visste om det i forkant var at det var en firetimers busstur dit, og at "antall stjerner på hotellet antagelig var negativt"

Jeg møtte opp ved bussen torsdag ettermiddag og oppdaget at fagforeningsturer i statistikkbyrået i Kirgisistan ikke er helt som i Norge. Dette var langhelg for hele familien, og ellers alle som ønsket å være med. Minibussen var stufull! Så full at ungene måtte stå - eller sitte på noens fang.

En halvtime etter avreise var det en som foreslo "Let's make a table!" Fram med brød, spekepølse, hjemmedyrkede tomater og papirkaer, og helgens første vodkaflaske.

5 timer seinere var vi fremme. "Hotellet" viste seg å være eid av fagforeninga - en arv fra kommunisttiden, og vi var 5 voksne og 2 barn (blant annet en 14-årig gutt) som skulle dele en liten hytte utenfor hovedbygninga - med tilsammen 5 senger, ingen dusj overhodet (det gjalt for hele hotellet), og utedo av typen "hull i gulvet". Jeg trodde jeg ikke hadde noe valg, og prøvde å spille entusiastisk, men kirgiserne hadde tatt en kikk på ansiktsuttrykket mitt, og gått og booket et enerom til meg på hotellet med en gang (Jeg vet det: Jeg er ingen god skuespiller!) Egen seng og vannklosett er lissom ganske OK synes jeg.

Da vi var vel installert, var det nok en gang noen som sa "Let's make a table!". Frem igjen med brød og ost og pølse og vodka..

..og det var essensielt det som skjedde den helga. Overalt hvor vi var, var det noen som sa "let's make a table"! På stranda, i bussen, utenfor hytta. Og vi gikk aldri noe sted uten å ha med effekter nok til å "lage et bord".

Gjenoppliving av bloggen

2009-10-02T01:29:00.000-07:00

Det er lenge siden jeg har skrevet her. Etterhvert som jeg reiste til flere og flere land uten å ha tid til å skrive, ble listen over planlagte artikler så lang at jeg ikke orket å begynne på den en gang.

Men nå begynner jeg litt fra scratch igjen. Jeg har nemlig fått meg ny jobb. Fremdeles i SSB (Man vil jo ikke slutte på et sted med så fantastiske muligheter), men ny avdeling: Nå jobber jeg fulltid på Seksjon for utvikling, noe som betyr at jo mer jeg reiser, desto gladere blir sjefen (tror jeg).

Dette blir gøy!

Щи да каша – пища наша!

2009-06-01T23:52:00.000-07:00

Jeg er egentlig ikke ferdig med å skrive om turen min til Malawi og deretter Johannesburg, men nå er jeg tilbake i Kirgisistan og har vært her i over en uke allerede, så jeg får skrive litt om det innimellom, og heller komme tilbake til Afrika etterhvert.

Jeg var her første gang for et halvt år siden - ganske uforberedt på at ingen kunne engelsk, og at jeg ikke kunne russisk elller kirgisisk.. Jeg kunne selvfølgelig ikke en gang lese bokstavene. Og som jeg skrev om den gang, det å peke på munnen sin gjentatte ganger er ikke et internasjonalt tegn for "Gi meg dagens rett".

Denne gangen er jeg mer forberedt: Ikke bare har jeg med meg en lommeparlør i tillegg til at jeg har lært meg alfabetet, men jeg har også begynt å lære meg litt russisk - som for eksempel setningen i tittelen. Den betyr "Kålsuppe og grøt - det er vår mat". Så istedenfor å peke på munnen når jeg er sulten på restaurant, kan jeg nå bestille både kålsuppe og grøt! Og borsch - rødbetesuppe. Og kjleb - brød og ikke minst: Piva - ØL!

Det blir ikke ensidig i det hele tatt!

Karriere som restaurantkritiker?

2009-05-11T06:10:00.000-07:00

Denne gangen var jeg 2 uker i Zomba. Siden jeg var så heldig å bo privat, rakk jeg ikke i samme grad som jeg ellers ville gjort det å slite ut byens restauranter. Men likevel: Det er 6 restauranter jeg vet om i Zomba (inkludert et par fast foods), og spiser man lunsj ute hver dag, og middag ute av og til, så blir man fort lei.

Og hvilke alternativer er det: Her er valgene (rekkefølge fra øverst i skogbrynet nedover til hovedveien og opp igjen nærmere heimen)

Masongola: Vakkert plassert i botanisk hage og med arkitektur fra britisk kolonitid. Omfattende meny, men bare glem det. Her er den typiske dialogen med kelneren:
jeg: Jeg vil gjerne ha kyllingen
kelneren: Nei, kylling har vi ikke idag
jeg: Oh. Det var jo dumt. Da tar jeg pastaen istedefor
kelneren: Nei, Pasta har vi ikke idag
jeg: fisk?
kelneren: nei
jeg: Hva har dere da?
kelneren: Den og den retten (peker)

Men de skal ha det: Maten er faktisk helt grei

Annies Lodge: Zombas beste restaurant, men også Zombas ekleste pizza. Dessuten drakk vi dem tom for øl en av de første dagene, så de neste to ukene var litt triste der.

Annies Fast food: Det tok litt over en time fra vi bestilte til vi fikk maten

Tasty bites: Kollegaen min kaller denne "Nasty bites", men jeg har aldri faktisk blitt syk av å gå der. Veldig god Tasty chicken. Gode muligheter til å kjøpe piratfilmer mens du spiser. Men det er som regel 12-25 filmer på en DVD, så kvaliteten er ikke å anbefale.

Den der restauranten jeg ikke vet hva heter som ligger nede i byen: Traurig!

Domino: Finfint her hvis det ikke regner. Når det regner, regner det inne også. Byens beste pizza - som fremdeles er dårligere enn noen pizza jeg har smakt andre steder.

..og dette var hele utvalget

Reklamestunts

2009-05-11T05:52:00.000-07:00

Da vi kjørte rundt i Malawi, var det en ting man la merke til nesten med en gang: For hver eneste knøtt lille landsby fantes det minimum en bygning i disse fargene:

Og ofte var det 2 eller 3 av dem - i en landsby med kanskje 10 hus tilsammen. Jeg tenkte at dette firmaet hadde da ekstremt mange butikker, helt til jeg la merke til at det ikke kunne være noen kjede: Det var alt fra mat til telefonkort via hardware som ble solgt der. Og i tillegg var disse husene alltid veldig nymalte og velholdte.

Det gjorde meg naturligvis nysgjerrig, og jeg fant snart ut av mysteriet: Det viser seg at Zain er et mobiltelefonfirma som deler ut gratis maling til alle som er villige til å male butikken sin i deres farger og med deres logo. Snakker om effektiv reklame: Det var overalt! Og for en praktisk vinn-vinn-situasjon: Zain oversvømmer landet i reklame, mens de enkelte småbutikk-eierne får en sjans til å pusse opp bygningen sin gratis.

Og når jeg først la merke til det, så jeg at samme stuntet har vært brukt flere ganger før: Det finnes generasjoner av bygninger som er malt i fargene til logoen til et eller annet firma. Og man kan mer eller mindre se hvor lenge det er siden de hadde kampanjen sin ut fra hvor sliten malingen er.

Men favoritten min er denne:

Dirt is good!

Noen bilder fra Malawi

2009-04-17T02:01:00.000-07:00

Malawi er kanskje et av verdens vakreste land. Spesielt på den årstiden jeg var der: Rett etter regntida. Det er utrolig grønt og frodig der.

Disse to første bildene er fra beach club'en/hotellet vi var på i helgen - ved Malawisjøen.

Antropologen og studenten II

2009-04-14T06:49:00.000-07:00

Som sagt bodde jeg hos noen norske venner som var i Malawi - han var der for å ta doktorgrad i sosialantropologi, og hun for å skrive masteroppgave i demografi.

Og antropologen benyttet sjansen da jeg var der til å gjøre sine første feltstudier: Dvs. han bodde stort sett de to ukene jeg var der (med unntak av helgene mm) i en jordhytte i bushen for å komme nærmere innpå informantene sine. Og bushen, den var i underkant av en times rask gange unna der vi bodde.

Det han ikke hadde tatt i betraktning, var at det fremdeles var regntid i Malawi. Og i Malawi er det ofte sånn at jordhytter har stråtak (bølgeblikktak koster mykje penger). Et stråtak er som regel tett (nok) første regntiden, men den andre regntiden blir det ganske vått inni hytta (Stråtak koster også penger, så de prøver å få det til å vare i to år).

Første uken hans var slett ikke så ille: Familien han besøkte gikk og la seg i halv-åttetida da det ble mørkt, så han lå og kjedet seg et par timer før han fikk sove, og maten var heller mager: Familien hadde ikke penger, så de spiste en umoden mais til frokost og en banan eller to (Det må ha vært litt mer og?) til lunsj, og da student-kona hans SMSet ham om morgenen dag 2 og spurte hvordan det gikk, mumlet han noe om "våt og kald" som svar.

Og i helgen kom han hjem, og vi reiste alle sammen til et luksushotell ved Malawisjøen og hadde det glimrende.

Neste uke, derimot: Natt til tirsdag høljet det sammenhengende, og natt til onsdag høljet det sammenhengende. Klokken halv fem om morgenen onsdag, kom det en SMS til studenten: "Jeg er våt og kald. Det regner vann og rotter. Kom og hent meg"

Det viste seg at batteriet på bilen var flatt (Ikke veldig lurt å skru på bilradioen så vaktene kan høre på - og glemme å skru den av igjen), så han endte med å gå hjem i uværet.

Men: Hvorfor regnet det rotter? Det viser seg at stråtak er en yndet plass for rotter: Her kan de være i fred for hunder, og det er kort vei for å stjele mat fra menneskene som bor inni hytta. Problemet oppstår når det blir veldig vått: Da blir stråtaket veldig glatt, så rottene sklir og faller gjennom taket. Antropologen hadde fått flere av dem i sengen i løpet av natten!

Men det som imponerte meg med denne historien, var at antropologen var hjemom, fikk seg en dusj og tørre klær, og dro deretter tilbake til landsbyen og stråhytten sin for å drive mer feltarbeid!

Utslitte bankkort

2009-04-14T03:48:00.000-07:00

En av fordelene med Malawi - i forhold til f.eks Eritrea - er at du faktisk kan bruke minibankkort der.

En av ulempene, er at du bare får tatt ut 20.000 gærninger i slengen. Og for å finne den norske verdien av 20.000, tar man vekk en null og deler med fem, så det vil si 500 kroner.

Og som hardt arbeidende utlending har man ofte behov for mye cash: Taxi fra hovedstaden til Zomba (35.000), bensinutgifter for å få henta den forsvunne bagasjen (22.000), hotell som må betales i cash etc. etc, så oppdager man kjapt at det er praktisk med noen dollar eller euro i bakhånd.

Men det er jo enkelt for oss som bare er på kortoppdrag: Min fastboende kollega hadde større problemer: Minibankkortet hennes ble alltid utslitt kjempefort, og det var ikke bare-bare å få tilsendt nytt fra Norge..

Malawisk høflighet

2009-04-09T23:59:00.000-07:00

Malawi er et lite land, med veldig mange innbyggere: Det er faktisk det tettest befolkede området i det sørlige Afrika, og det merkes. Uansett hvor du beveger deg, så er det folk der. Jeg antar at alle egentlig har et mål, men for en utenforstående ser det av og til ut til at hovedfritidsaktiviteten til Malawere er å bare bevege seg langs veiene.

Og det neste som slår deg, er hvor hyggelige malawerne er: Absolutt alle hilser på deg hvor du enn går. Jeg vet ikke om det er fordi jeg er hvit og opplagt "turist", eller om de hilser slik på alle (Jeg mistenker det siste), men det er nå ihvertfall veldi hyggelig.

..helt til en dag du legger merke til hva som egentlig skjer. Som i mitt tilfelle: Jeg gikk min daglige spasertur til jobb over golfbanen - noe mange malawere også gjorde. Først passerer jeg en. "Hi, how are you?", sier han, uten overhodet å se på meg. Noen meter lenger nede treffer jeg på neste: "How are you?", sier han også, uten et smil eller blikkontakt eller noen ting. Og sånn gjør de alltid.

Og så begynner jeg å sammenligne med mangelen på norsk "høflighet": Er det ikke egentlig mer høflig å ikke spørre i det hele tatt dersom du ikke ønsker å høre svaret? Jeg for min del synes det er fryktelig uhøflig å spørre om hvordan noen har det uten en gang å vente på et "Fine, thank you. How about you?"

Men til syvende å sist: Malawisk høflighet er nå likevel ganske OK, da. Det tar deg ikke mange dagene før man gjenkjenner de man passerer med jevne mellomrom, og ganske snart utvikler det seg til litt mer enn den likegyldige "how are you?"

Antropologen og studenten (eller: verden er jammen liten!)

2009-04-02T09:50:00.000-07:00

Jeg kom endelig frem til bestemmelsesstedet i Malawi: Zomba - en liten by på rundt hundre tusen mennesker som en gang i tiden pleide å være hovedstaden i landet, men som nå stort sett bare har et universitet, litt britisk arkitektur fra kolonitiden, og en filial av det nasjonale statistiske byrået igjen. Og det var naturligvis sistnevnte som var målet mitt: De trenger et bedriftsregister i Malawi og.

Og i Zomba skulle jeg bo hos.. *trommevirvel*.. Lillesøster til en barndomsvenninne og hennes mann! De hadde flyttet til Zomba bare tre uker før jeg skulle nedover: Han for å ta doktorgrad i antropologi, og hun ble delvis med på lasset, men benytter sjansen til å ta en mastergrad i demografi. Gjett om jeg var glad for å bo hos noen av omtrent samme størrelse som meg selv, der jeg stod uten bagasje!

De bodde i villaen til en av de kollegaene mine som allerede var flyttet videre, og som alle andre vestlige i Malawi hadde de en skokk med tjenere: en gartner, tre vakter på døgnkontinuerlig turnus, samt at de var i prosessen med å ansette en hushjelp. Dette med å ansette folk i Malawi kan vel egentlig sees på som å bidra litt til landets økonomi: Det er jo et av verdens fattigste land, med vanvittig høy arbeidsledighet.

..og det er ikke annet å si at man får litt sjokk hver gang man går ut av huset om morgenen, og du vet du er i svarteste afrika, og det kommer en afrikaner smilende mot deg og sier "Godd mårgen. Vordan har do det idag?"

Jeg klarte å komme så langt som til å svare "ndidiblino" - bare fint, takk. Favorittordet mitt på malawisk er "sjap" - what's up. Mistenker at det egentlig kommer fra engelsk, siden det viste seg at de forstod det samme ordet i Sør-afrika, der jeg stoppet noen dager på hjemveien..

Why me?

2009-03-23T07:02:00.000-07:00

Jeg skulle som kjent til Malawi for et to-ukers oppdrag, og reiseruta var som følger:
Oslo - Frankfurt - Johannesburg - Lilongwe - og bil videre til Zomba (en fire timer lang kjøretur) hvor oppdraget var.

Jeg ble naturligvis ikke overrasket da jeg oppdaget at bagasjen var ute på egne eventyr istedenfor å følge etter meg da jeg stod ved transportbåndet i Lilongwe. Av en eller annen grunn skjer det rundt 1 av 10 utenlandsreiser (Den statistikken oppstod antagelig mye på grunn av at jeg hadde 20 minutter mellom flyavgangene ved flybytte i Wien på vei fra Oslo til Tirana, men det skjer overraskende ofte ellers også).

Jeg vurderte mulighetene: Den opplagte løsningen var å bli i Lilongwe over natten (jeg har en kollega der og), og forhåpentligvis plukke opp bagasjen neste dag, for deretter å bli kjørt til Zomba.
Men betjeningen på flyplassen spurte hvorfor jeg ikke heller ba dem sende bagasjen til Blantyre - som bare er en times kjøretur fra Zomba. "Yeah, Right", tenkte jeg. "Som om det kommer til å skje i et land som dette!"
Jeg lot meg lure: Ba dem sende den til Blantyre, fant sjåføren min, og dro til Zomba.

Bagasjen kom naturligvis ikke til Blantyre, den kom til Lilongwe - som forventet. Men det hele var rimelig smertefritt: Jeg fikk sende en av sjåførene i statistikkontoret for å hente den, og hadde den bare 3 dager etter at jeg landet, og i mellomtiden hadde jeg kunnet låne klær av min vertinne (mer om henne seinere). Kofferten hadde helt klart vært åpnet - alt var et salig rot - men ingenting var stjålet. Den var dessuten gått istykker: hardplasten var brukket, og et av hjulene mangler, men det er fremdeles garanti på den.

Alt i alt: rimelig flaks! Ikke som den gangen i Eritrea hvor jeg måtte vente en uke på bagasjen. Apropos: Har dere noengang prøvd å handle klær i et land der ingen andre når deg lenger enn til skulderen? Det er ikke lett!

Men spørsmålet er: Når kommer jeg til å lære å ha med et ekstra skift i bagasjen?

Organisk bobleplast?

2009-02-21T05:18:00.000-08:00

En av de tingene som ikke dreper deg der nede i Australia, men som likevel gir deg "20 minutes of desperate agony" ifølge boka til Bill Bryson - men som bare "just hurts a little. Put on some vinegar and the pain dissapears" ifølge australierne, er de såkalte Blue bottles - eller Stingers: Det er noen knøttsmå maneter med opptil et par meter lange tråder som finnes i haugevis der hvor man bader. Vi var på en strand hvor det var en kø av foreldre med hylende unger i armene som trengte eddik for å lindre smertene. Kort tid senere ble hele stranden stengt for resten av dagen på grunn av disse manetene.

Sånn ser de ut:

Det første anstralske Kristen gjorde da vi første dagen kom ned på stranda, var å vise oss hvordan du kan poppe tørkede stingers: De vaskes i land i hopetall, og når de tørker får de en luftboble inni seg, som popper akkurat som bobleplast når du tråkker på dem.

Etter å ha forikret meg om at "jada! Det er helt ufarlig å tråkke på dem barbeint. Huden under foten er for tykk til at den kan skade deg", ble det min nye strandhobby: Å poppe tørkede stingers.

Det gikk helt greit, men noen dager senere hadde jeg lest videre i boka til Bill Bryson om Australia. Han omtalte "This curious habit the australians have of popping blue bottles", og han skriver videre at det ikke akkurat var uvanlig å oppleve "the agonising pain" etter å ha poppet en. Flaks for meg at det gikk greit!

(Men med sko på er det ikke noe problem, så er du glad i å poppe bobleplast, så ta deg en tur til Australia!)

Fant den!

2009-02-21T05:01:00.001-08:00

Og det i siste liten: Mens jeg holdt på å pakke for en to-ukers jobb-tur til Malawi, fant jeg endelig kabelen til kameraet - på soveromsgulvet (Som jeg ryddet og fikk støvsugerroboten Romeo til å støvsuge for meg i forrige uke).

Så først og fremst: Sånn ser den dødelige "minitarantella med dødelig Sydney funnel-web spider-gift" som jeg omtalte i forrige artikkel ut:

Og her er den geniale Drive-in bottleshop:

Forøvrig er det regntid i Malawi: været akkurat nå er 26 grader og regnbyger.. Høres supert ut- Rapporter kommer neppe før jeg kommer hjem igjen (Men jeg må bare bli ferdig med Australia først).

Hvordan drepe en edderkopp

2009-02-20T08:13:00.000-08:00

Vi våknet av et hjerteskjærende hyl. Det var room-maten til venninna til venninna vår (Ok: Australske Kristen hadde ei venninne, Tashi, som vi bodde hos i Sydney, og Tashi delte leilighet med to andre, så det var litt overfyllt). Venninna til venninna var britisk, og slett ikke vant til edderkopper på størrelse med hamstre på baderomsgulvet om morgenen. Derfor bråket.

Edderkoppen ble omtrent like forskremt som briten, så den løp og gjemte seg. Og dermed hadde vi et problem: Edderkopper kan være giftige. Edderkopper i Australia er garantert giftige. Vi befant oss i Sydney. Sydney er kjent for følgende:

Operaen

The harbour brigde

Sydney funnel-web spiders

La meg klippe litt fra wikipedia:

The Sydney funnel-web spider is one of the most aggressive and dangerous spiders in the world. For this reason, humans are strongly advised not to approach them if encountered. Chances of being bitten are high if encountered, and bites can be lethal within 40 minutes if not treated.

..og det befant seg altså en (foreløpig) uidentifisert edderkopp på badet vårt. Vi valgte å droppe dusjen og heller ta oss en tur på stranda den morgenen.

Seinere på dagen våget Ruben - vår helt - seg inn på badet igjen, og da var edderkoppen kommet frem igjen. Den var litt mindre enn en tarantella, lignet ikke nevneverdig på bildet at Sydney funnel-web spiders som jeg har i boka mi (fremdeles Australia's deadly and dangerous animals. Children's edition), men hva vet vi om det var et dårlig bilde? Eller om det var en annen - marginalt mindre giftig edderkopp?

Vår helt bestemte seg for å oppføre seg som den helten han var (han har tidligere vært kjent for forsøk på muslimsk, rituell saueslakting med sløv kniv i Albania. Det gikk også ganske dårlig). Han startet med å få et overblikk over våpenarsenalet: en joggesko som slagvåpen. Ingen insektspray, men hårspray i store mengder som erstatning, samt møbelpolish i sprayform.
Strategien var klar: Han skulle spraye den frem fra hjemmestedet sitt, slik at han kunne angripe med slagvåpenet.

Han startet med hårsprayen. Edderkoppen svarte med å rynke værhårene i indignasjon. Han gikk over til møbelpolish, og edderkoppen løp og gjemte seg enda mer bortgjemt. Men på dette tidspunktet hadde vår helt virkelig blitt engasjert, så han la seg i skjul og ventet..

..og ventet

..og endelig: Edderkoppen kikket frem. Ruben var lynkjapp med joggeskoen!

Resultatet: Visste dere at mini-tarantellaer med funnel-web-spider-aktig gift er fulle av mintgrønn gugge som spruter rundt over hele baderomsgulvet når du knuser dem? "Den gugga er garantert giften", tenkte vi, så vi tørket forsiktig opp med store mengder dopapir.

australernes hang til å bagatellisere

2009-02-19T11:19:00.000-08:00

Vi satt på terassen i beach huset til vår australske venninnes mor, Julie, og snakket om de dødelige dyrene i Australia (Det var som kjent det store temaet der nede), og Courtney lurte på hvor mange farlige slanger Julie hadde sett i sitt liv. "To" svarte Julie, og jeg og Courts ble egentlig litt skuffet: Konseptet "dødelige dyr" ble lissom så utvanna hvis dyrene bare eksisterer der det ikke finnes mennesker uansett.

Seinere på dagen var vi ute og gikk tur, og traff på noe som vi senere identifiserte som "eastern brown snake" - ikke den slangen med farligst gift, men likevel den som tar livet av flest mennesker -rett og slett fordi det er så mange av dem.

"Oh! Action" tenkte vi, og fortalte seinere om episoden til damen i kiosken. Hun kunne informere oss om at i år er det skikkelig slange-år. Det vrimler av denne eastern brown snake over hele østkysten, og samme dag var naturligvis førstesideoppslaget i avisen om en kvinne som var bitt av denne arten.

Noen dager seinere satt vi igjen på terassen til Julie og pratet, da courtney kommenterte at det var noe galt med statistikken her: Julie burde definitivt sett flere enn to slanger i sitt ca. 60-årige liv dersom de er så vanlige som vi fikk inntrykk av.

"ja selvfølgelig", svarte julie. "Jeg mente at jeg har bare sett to giftige slanger inne"

På tide å revurdere livssynet mitt?

2009-02-19T11:01:00.000-08:00

Her har jeg gått i alle år og trodd at det tasmanske uhyret var et tegneseriefigur og intet annet enn det.

Men hva oppdager jeg? Jo, der i en australsk dyrepark er dyret i levende live! Den eneste forskjellen fra tegneserieutgaven var essensielt at den ikke blir til en tornado når den løper. Sånn ser den ut:

Den ligner mest på en mutert kjemperotte!

Men når uhyret fra tasmania eksisterer, så må jeg kanskje revurdere alle de andre tingene jeg heller ikke har trodd på siden jeg ble voksen: Julenissen, for eksempel. og gud?

Flere dødelige ting

2009-02-19T10:47:00.000-08:00

Det er ikke bare dyr og planter som er farlige der nede på/ved verdens farligste kontinent: Det som tar flest menneskeliv (etter selvfølgeligheter som trafikkulykker, røyking, dårlig livsstil osv) er de farlige strømmene i sjøen. Rips, som australierne kaller dem. På alle offentlige badestrender er en surf club som er ansvarlige for stranda, ansetter badevakter og holder rede på hvor det til enhver tid er trygt å bade: som regel en smal flik - 20 meter bred - på en strand som ofte er flere kilometer lang.

Og disse rips'ene er naturligvis innmari sterke - de trekker deg ut, og du kan bare glemme å kjempe mot dem: De vinner!

Så hva er Surf Club'enes råd dersom du skulle bli tatt av en rip? "Wave a little, relax and just float" - så kommer en livredder å redder deg. Synes jeg ser det: istedenfor å få panikk å kjempe for livet, så skal man vinke litt og slappe av? Yeah right!

Dersom man ikke er på en offentlig strand med surf club, så er strategien å forholde seg omtrent som i snøras: Beveg deg i retning på skrå ut av det - ikke prøv å vinne ved å ta den opplagte retninga)

Mot alle odds: Å overleve i Australia

2009-02-19T10:18:00.000-08:00

Vi var advart før vi kom dit: Det er ikke en ting i Australia som ikke er dødelig. Og oddsen for å overleve er ikke veldig høy sies det.

På vei til Australia begynte jeg på Bill Brysons glimrende bok "down under" - som handler om hans opplevelser da han flere ganger reiste rundt på kontinentet (Takk til Jenny som lånte meg boka. Leit at den ble så populær at jeg så meg forpliktet til å gi den videre til reisefølget mitt). Han hadde et kapittel til å begynne med om det faktum at verdens mest farlige dyr befinner seg der nede: De har 14 sorter dødelige slanger (blant disse er verdens ti aller giftigste slanger), de har haugevis av supergiftige edderkopper, de har haier som tar en bit av deg om det skulle falle seg sånn, de har livsfarlige brannmaneter, de har kokodiller som konkurrerer med haiene om å ha deg til middag, de har stingrays som dreper australske kjendiser osv. Jeg ble litt fascinert av dette: Hvordan kan det ha seg at alt det farligste i verden er samlet på ett kontinent? Og: Finnes det overhode noe som ikke er interessert i å drepe deg der?

Min kjære venninne Shelly kjøpte boka "Australias deadly and dangerous animals" (barneversjonen) til meg, og jeg lot meg fascinere enda mer: Her stod det ikke bare om hvilke dyr som er farlige, og hvor de befinner seg, men også om hvor mange mennesker som vi vet er drept av dette dyret, hvilke effekter giften har på deg (dersom de er giftige), om det finnes motgift eller om det bare er å legge seg ned å dø først som sist (Verdens aller giftigste slange har nok gift i seg til å drepe 52 mennesker på en gang! Snakk om meningsløshet fra evolusjonens side når vi vet at den lever av små mus og gnagere).

Men blant de mer uventa tingene som kan drepe eller ihvertfall skade deg krafig er:
Skjell som ligger i fjæra (cone shells - ca. 15 mennesker døde), krabber (man vet ikke om noen som har dødd av å ta på dem, men det er mange som er blitt forgiftet av å spise dem), flått (minst 20 døde), maur (mange dødsfall - mest på grunn av allergiske reaksjoner), dingo (bare babyer blir tatt av disse), blekksprut (2 døde).

..så overraskelsen var egentlig ikke så stor da vi så et fareskilt som advarte mot dødelige kongler - man var da tross alt på verdens dødeligste kontinent!

(Her skulle jeg naturligvis limt inn et bilde av fareskiltet, men jeg begynner å anse kabelen til kameraet som tapt for evig, og at det kanskje er på tide å kjøpe nytt kamera).

Drømmejobben

2009-02-09T03:11:00.000-08:00

I Australia besøkte vi broren til vår kjære australske venninne. Han hadde nylig solgt perlefarmen sin på Tahiti, og driver nå og selger perler og smykker engros.

Men tenk dere jobben som perlefarmer på Tahiti da: Man står opp om morgenen, og går ut på trappa, strekker seg mot sola og klør seg litt på magen, før man klør katta litt bak øret også.
Så tusler man ned til kaia, haler inn et tau med østers (Norske blåskjell vokser ihvertfall på tau dersom de dyrkes, så jeg antar østers også gjør det), kikker på dem og tenker "Yepp! Ser bra ut idag og"..

Og så er man ferdig med dagens jobb, og kan nyte en iskald pils eller noe i sola resten av dagen.

Tror jeg også ønsker meg en perlefarm på Tahiti!

(Nå må det kanskje sies at jobben som perlefarmer slett ikke var så lett, ifølge vår venninnes bror. Det inngår mye jobbing og dykking, i tillegg til at du må skape et nettverk for å få solgt perlene osv. Men jeg kan jo likevel drømme..)

Det å reise trygt

2009-02-06T07:07:00.000-08:00

Jeg leste nettopp en bok om det å reise trygt og om hvordan man skulle oppføre seg for å komme helskinnet gjennom det meste. Det var igrunnen ikke så mye nytt for meg i den boka - bare de vanlige forholdsreglene.

Men forfatteren skrev i innledningen at oppfører man seg fornuftig, så er det stort sett trygt å reise over hele verden - med unntak av Johannesburg, Beirut og et par-tre steder til. Disse plassene burde man unngå, skrev han.

Og da er det jo ganske typisk at jeg har booket meg inn i Johannesburg i noen dager på hjemveien når jeg reiser til Malawi om et par uker. jeg ble plutselig litt skeptisk til disse planene mine, jeg!

Glimrende forretningsidé

2009-02-06T06:57:00.000-08:00

..mens vi venter på at jeg skal finne kabelen til fotoapparatet:

Tidenes forretningsidé - som vi bare må kopiere her i Norge: "Drive in bottle shops"!

Spesielt vi pikene i baksetet likte ideen da vi skulle proviantere en av dagene vi var i området Sunshine Coast i Australia. Dessverre oppdaget vi også ganske fort begrensningene ved konseptet: Min venninne ville ha "en av den vinen - og så en av den, og så må vi ha to av den, og har du noen kalde Sauvigning blanc? tre av dem også ...", mens jeg satt og backet henne opp og var helt enig, uten at noen av oss forstod reaksjonen til australieren som kjørte bilen. Hun prøvde å begrense oss.

Problemet gikk opp for oss da butikkmedarbeideren ganske irritert kommenterte "You're in the fast lane! Det er ikke meningen at dere skal gjøre storinnkjøp her!" Vi kunne få lov å kjøre bort til "browse lane", og gjøre resten av innkjøpene der, men de var fremdeles ganske irriterte på oss: Storinnkjøp skulle gjøres i vanlig butikk. Ikke i Drive in-en!

Men til tross for begrensningene: Du og du så praktisk!

..må bare se og få tatt lappen også, sånn at jeg kan få gleden av konseptet så snart vinmonopolet lanserer Norges første drive-in polutsalg.

Australia

2009-02-04T00:29:00.000-08:00

Er nylig kommet tilbake fra årets første sommerferie: Tre uker i Australia. (Det blir forhåpentligvis mange flere sommerferier i år..)

Rapporter kommer etterhvert - når jeg bare finner kabelen for å overføre bilder fra kameraet mitt.

Men den første tanken som slo meg etter noen dager der nede, var at man har oppholdt seg for lenge i rare land når det man blir mest overrasket over, er at toalettene i ferielandet er rene, og at spørsmålet "Var det papir på do?" er helt overflødig.

papirmynter

2008-12-29T05:49:00.001-08:00

Jeg er ikke helt ferdig med å rapportere om Kirgisistan enda.. Noe må man jo finne på i disse romjulstider siden julefeiringen i Tirana gikk i vasken og sommerferien i Australia enda er to uker unna:

Den kirgisiske pengeenheten er Som. Og én som var verdt ca. 20 øre da jeg var der for en måned siden (Ser de er bare verdt 17 øre nå. Det finnes tydeligvis valutaer som går enda dårligere enn den norske i disse krisetidene)

Men det morsomme med den kirgisiske valutaen, var at de inntil nylig hadde papirmynter. Sånn ser 1 som-mynten ut:

Og på tross av at det er nesten-kvadratiske papirlapper: Man ser igrunnen ganske klart at det skal forestille mynter med det sirkelformede mønsteret og de greiene der.. Og Kirgiserne refererte til dem som mynter - ikke som sedler.

Men nå har de metall-mynter, men holdningen til dem er omtrent som til myntene i Albania: Verdien er så liten at det kun er supermarkedene som gidder å forholde seg til dem. I Albania vil ikke en gang tiggerne å ta imot mynter (jeg sjekket ikke om deres kirgisiske kolleger ville akseptere mynter)

Kommunistisk arkitektur

2008-12-11T23:51:00.000-08:00

Bishkek er en ganske ny by: grunnlagt siste halvdel av attenhundretallet, så det er dårlig med gamle bygninger der. Men til gjengjeld er det plenty av storslagen, pompøs sovjet-arkitektur. Jeg har aldri vært i gamle Sovjetunionen før, så jeg vet ikke om det er sånn overalt, men jeg tror kanskje jeg synes Bishkek er en av verdens kuleste byer (ved siden av Asmara i Eritrea, som stort sett ble tegnet og bygd av eksperimentelle italienske arkitekter på 20- og 30-tallet. Den er også en rimelig spesiell by). Jeg gikk stort sett rundt i gatene, stirret opp på de grandiose fasadene, sa "wow!" inni meg og tenkte på hvordan det måtte ha sett ut i storhetstiden.

Dette er "The white house" hvor presidenten har kontor (og hvor kollegaene mine faktisk var i møte mens vi var der)

Tror dette er Palace of sports..

Og de neste bygningene vet jeg ikke hva er. De er bare bygninger jeg synes er fine.

Et annet veldig iøynefallende trekk ved Bishkek, er de brede, rette gatene: Hele byen er en diger kvadratur, og de fleste gatene har en layout med noen kjørefelter (2 - 4), en bred alle med gressplen og trær på begge sider, og fortau utenfor der igjen. Med både de svære bygningene og de enormt brede gatene, blir naturligvis hvert kvartal evigstort. Det følgende er Frihetsplassen (tidligere Lenins plass) midt i hovedgaten:

men jeg synes det var mange mer ordinære bygninger som var fine også, jeg:

Den kirgisiske nasjonalsporten

2008-12-05T04:26:00.001-08:00

En kollega av meg fortalte om et TV-program han hadde sett om Kirgisistan, hvor de hadde snakket om den kirgisiske nasjonalsporten: Sauekasting fra hesteryggen!

Jeg syntes det hørtes passe absurd ut, så da jeg kom tilbake fra lunsj, spurte jeg tolken min om detaljer. Og jo! Det stemte: Sporten er en slags mellomting mellom polo og fotball - med et sauelik som ball. De to lagene prøver å stjele sauen av hverandre og få den inn i et mål.

Dersom jeg skulle lage listen av "10 ting å gjøre før du forlater Kirgisistan" (se Gamlebloggen min), så tror jeg ikke en av punktene skulle være "å delta i den kirgisiske nasjonalsporten" - det blir litt for voldsomt. Men å se på. Det hadde vært mer akseptabelt.

Oppdraget mitt i Kirgisistan

2008-11-28T05:49:00.000-08:00

Som jeg skrev tidligere er jeg her for å lage en løsning for elektronisk datainnhenting fra skolesystemet. Vi hadde vel sett for oss et ganske normalt spørreskjema på et par sider, så vi så for oss å lage en enklest mulig løsning som kunne brukes som mal for andre skjemaer også, slik at de etterhvert blir i stand til å gjøre slike ting selv.

Og så kommer jeg hit, og får presentert oppdraget mitt: det er et spørreskjema på rundt 1600 variable, så etter å ha sjekket litt hvordan et typisk skjema i det kirgisiske statistikkbyrået ser ut, innser jeg at det er slik de er alle sammen: Massive papirbunker med digre matriser av spørsmål. Og siden jeg er her som IT-ekspert - ikke som metode-person, så er det første jeg gjør å endre hele strategien min - la oss heller lage offline-løsninger enn tradisjonelle webskjema!

Men det er litt morsomt å lese kulturforskjellene i slike skjemaer. Ta for eksempel følgende utklipp:

Hvis det er uklart:
tredje kolonne: "Number of students having finished the year of study in this class and transferred to the next class in spring or autumn".
kolonnen etter: "Including girls"

??? Er ikke vi kvinner en del av populasjonen?

Jeg syntes det var litt komisk, så jeg spurte om det var oversetteren av skjemaet som hadde gjort en dårlig jobb. "Neida, det er helt vanlig å ordlegge seg sånn", var svaret. Og denne konstruksjonen går igen 10-15 ganger i løpet av skjemaet.

Men favorittspørsmålsbolken min:

11. ИНФОРМАТИКАНЫН ЖАНА ЭСЕПТЈЈ ТЕХНИКАНЫН НЕГИЗДЕРИНИН (ИЭТН) КАБИНЕТТЕРИ ЖАНА ОКУУЧУЛАРДЫН ТАМАКТАНУУСУ ЖЈН²НДЈ МААЛЫМАТ

eller på godt engelsk:

11. COMPUTER AND INFORMATION SCIENCE CLASSROOMS AND HOT MEALS FOR STUDENTS

og med slike formuleringer får man heller bare se gjennom fingrende med denne her:

"Number of mentally-retarded children (to be filled out by schools and residential schools for children with physical disabilities)"

språkmektige kirgisere

2008-11-26T07:00:00.001-08:00

Jeg er i landet for å hjelpe statistikkbyrået her med å lage en løsning for elektronisk innhenting av data fra skoleverket. Vi tenkere det mest som en pilot og en mal for hvordan det kan gjøres, og kanskje på sikt, kan de utvikle tilsvarende ting etterhvert.

Men jeg fikk ganske heftig bakoversveis da jeg så skjemaet de ønsket å ha elektronisk: Det var side opp og side ned med digre matriser av spørsmål.. Jeg kommenterte at her må det da være flere tusen variable, og en av damene jeg jobber med svarte tørt 1600-og noe (hun hadde det nøyaktige tallet).

Men det var bare å begynne å sette seg ned og jobbe - mer om dette kommer nok etterhvert. Det jeg reagerte på aller først er: Gubba noa så mange språk en kirgiser snakker! Første siden handlet om hvilke morsmål/"lokale språk" det undervises i på skolen: kirgisisk, russisk, usbekisk, tadjisk, dungansk etc.. (en enkelt skole har max. 4 språk som undervisningsspråk. De fleste har "bare" to)
Noen sider senere i spørreskjemaet var spørsmålet om hvilke fremmedspråk det ble undervist i: engelsk, fransk, kinesisk etc. Så jeg spurte om hvorfor skjemaet var delt inn på denne måten: Var det ikke enklere å stille alle spørsmålene om hvilke språk de lærte i en bolk?

Nei, svarte de. De "lokale" språkene regnes ikke som fremmedspråk. Alle i landet må kunne minimum kirgisisk og russisk - som er de offisielle språkene i landet som all offentlig informasjon er på, i tillegg kan de ofte språket til sin folkegruppe (Det er en salig blanding av dem her), så man har fag som "russisk språk og litteratur", "kirgisisk språk og litteratur" osv. i tillegg til fremmedspråk. Og alle begynner med et eller annet fremmedspråk i tillegg til de obligatoriske språkene fra første klasse.

Bare fordi jeg er nysgjerrig av meg, pekte jeg på en vilkårlig møtedeltaker og spurte hvor mange språk hun snakket. Hun ramset opp: russisk, kirgisisk, usbehkisk og engelsk, samt litt kinesisk".

Og de fortalte at ofte glemmer de hvilke språk de snakker. To kirgisere kan godt sitte og snakke russisk til hverandre - fordi de er så vant til å bruke dette språket - på tross av at de begge har kirgisisk som morsmål.

Så man får heller tilgi dem at folk flest ikke er særlig sterke i engelsk. Det gjør jo bare mine kulinariske opplevelser enda mer spennende..

tidenes dårligste turistguide?

2008-11-26T06:54:00.000-08:00

Lonely planet for sentralasia har et øørlite avsnitt om språkene her på slutten av boka, hvor du kan lære ting som "Jeg snakker ikke russisk/kirgisisk/uzbekhist/kasahks/whatever", mens de ikke har et eneste ord om hvordan man sier "Jeg vil gjerne ha en øl, takk!" på noe språk.

Ei heller har den et avsnitt om hva diverse matretter heter. Hvordan forventer de at en stakkars skal overleve her? Og hva for dem til å tro at jeg trenger å vite "Jeg snakker ikke språket ditt" på noesomhelst språk? Det er jo bare å trekke på skuldrene og ha et uttrykk i ansiktet som sier "jeg forstår ikke" samtidig som du babler ivei på norsk. Alle og enhver forstår at det betyr "Jeg snakker ikke kurkasiskhisk"

Dagens middagsopplevelse

2008-11-26T06:39:00.000-08:00

Begynner å mistenke at dette blir en daglig føljetong, jeg..

Etter to dager med mystiske, kirgisiske retter (som faktisk er overraskende ordinære. Jeg hadde kanskje venta noe ganske annerledes), bestemte jeg meg for å kjøre safe idag. Ifølge Lonely planet, er Fatboy's en plass der expats møtes, og med amerikansk meny. Jeg tenkte at en real burger og potensielt forståelige språk rundt meg ville være en hyggelig avveksling, så jeg trasket ivei. Og ifølge kartet, var Fatboy's bare to og et halvt kvartal unna: Til en avveksling visste jeg nemlig nøyaktig hvor jeg befant meg.

Jeg kom til fatboy's. Det stod Pektopah (restaurant med kyrilliske bokstaver) utenfor, og deretter navnet på restauranten - på kyrillisk. Jeg hadde ventet at det skulle stå med latinske bokstaver og, siden det var en plass der utlendinger møtes, men jeg tenkte at "neinei, så er det ikke sånn". Antall bokstaver i navnet var riktig i forhold til hva jeg hadde forventet, så jeg antok at det var her, og gikk inn. For sikkerhetsskyld spurte jeg kelneren "Fatboy's?" og hun sa "da, da"

Jeg satte meg, og fikk en kyrillisk meny i hendene. Jeg sa "øl og mat". De så ut som et spørsmålstegn. Jeg hadde lagt merke til at de solgte det tyrkiske ølet Efes, så jeg bestilte dette - og de forstod. Videre pekte kelneren på noe på menyen, så jeg sa "da, da", og ventet meg noe amerikansk.

En ny kelner kom og spurte om jeg ville ha te eller kaffi. "Neineinei! Jeg har allerede bestilt, og dessuten vil jeg ha efes" sa jeg. Vi forstod hverandre ikke, så jeg tok henne med meg, og pekte på den andre kelneren og sa "Efes". Hun kom tilbake til bordet mitt nok en gang, og etterhvert demret det for meg at de var tom for efes, og at hun foreslo et annet øl. Jeg takket ja til dette, og fikk halvliteren min - med sugerør i. Lurer på om det var et hint om at "kvinner drikker ikke øl. Ihvertfall ikke store!"

Maten kom, og det var en nudelrett med en tomatbasert saus, uendelige mengder hvitløk og oksekjøtt, og jeg lærte at dersom en kelner gjør sirkeltegn i lufta, så betyr det "Vil du ha brød til?" ("da, da")

Jeg storkoste meg med nudlene og ølen min, betalte og gikk, og gikk videre i motsatt retning av det jeg kom fra. 5 meter lenger borte i gata lyste det et digert skilt mot meg: "FATBOY'S"!

Tidenes mest forvirrede kvinne?

2008-11-25T05:35:00.000-08:00

Første dagen jeg var ute og kikket i Bishkek var formiddagen etter at jeg kom hit. Jeg måtte ut og finne meg noen penger, og hadde både spurt i resepsjonen om hvilken retning sentrum lå, samt fått med meg et lite kart.

Men jeg hadde visst misforstått forklaringen i resepsjonen, så min oppfatning av byens orientering var snudd 90 grader på terrenget. Og byen - ihvertfall i mitt område - har ekstremt kvadratur-isk oppbyggelse, så jeg hadde ingen forutsetning for å vite at jeg hadde tatt feil heller: Om det hadde fantes gateskilter, så hadde de stått på kyrillisk, så jeg hadde uansett ikke kunnet lese dem.

Etter to kvartaler kom jeg til det som etter kartet (fremdeles snudd 90 grader i forhold til virkeligheten) skulle være byens hovedgate. Her gikk det en trolleybuss-linje, samt at det var to-tre butikker, så jeg tenkte bare at "kirgisistan er jammen enda fattigere enn jeg trodde, de har jo knapt butikker her engang", og gikk nedover gata til jeg fant en minibank.

Og samme kveld var jeg ute igjen for å kjøpe noe mat. Resepsjonisten hadde tegnet av på kartet hvor jeg skulle gå, og jeg gikk som før, 90 grader feil. Tilfeldigvis lå det en butikk der hvor jeg hadde ventet å finne den, så jeg hadde fremdeles ingen grunn til å tro at noe var galt.. Det eneste var det at gaten som krysset det jeg trodde var hovedgaten, var mye mer by-messig, noe jeg fant forvirrende.

Først idag oppdaget jeg feiltagelsen min, og fikk snudd kartet etter terrenget, men jeg er visst fremdeles litt forvirra, fordi da jeg skulle se meg rundt, etter jobb idag, gikk jeg i feil retning - nok en gang 90 grader feil, og da ble jeg forvirra da: Etter å ha gått 4-5 kvartaler, var jeg ikke kommet til det som jeg nå hadde forstått var hovedgata, begynte jeg å spørre etter hjelp. Det er ikke mange kirgisere som kan engelsk, gitt! Faktisk fant jeg ikke en eneste. Men jeg klarte å uttale navnet på hovedgaten tålig bra, og ble pekt i riktig retning.

Jeg kom til det jeg trodde skulle være hovedgata, og begynte å se meg om etter en restaurant. Jeg har lært meg ett "ord" på kyrillisk: Pektopah - det er omtrent sånn ordet restaurant ser ut, så jeg begynte å lete etter det ordet på et skilt. I tillegg hadde jeg lonely planet med meg, så jeg visste at det skulle være en kinesisk restaurant rett i nærheten.

Men jeg fant den ikke, og hver eneste person jeg spurte, pekte meg i en ny retning. Jeg begynner å mistenke at Kirgisere er sånn som både mange afrikanere og albanere er: De vil så gjerne hjelpe deg at de bare svarer noe i vilden sky. Det er bedre for dem enn å innrømme at de ikke har peiling.

Til slutt fant jeg et sted som lignet på restaurant, selv om det ikke stod "Pektopah" utenfor. Jeg gikk inn og satte meg. Det var masse andre folk der. En kelner kom med menyen - på kyrillisk. Jeg sa "feed me" (øh - jeg prøvde vel heller å forklare at jeg ville ha husets spesialitet, samma hva det var). Han forstod ikke et ord, og forsvant. Etter fem minutter kom det et menneske som tydeligvis snakket engelsk. Jeg bestilte kjøtt, ris og salat, og antok at da kom jeg til å få et fullt måltid.

De kom tilbake med tomat- og agurksalat, samt stekt ris med noen mikroskopiske kjøttbiter på. Jeg spiste, og det var helt greit, bortsett fra at sauen antagelig hadde dødd av alderdom.

Da jeg var ferdig, gjorde jeg det internasjonale tegnet for "kan jeg få regningen" (dvs. lage skrivebevegelser i luften med den ene hånda). Kelneren bare forsvant, og jeg ble nesten litt skrekkslagen: Er dette det eneste landet i verden hvor det internasjonale kan-jeg-få-regningen-tegnet ikke er kjent? Hvordan er det mulig?

Fem sekunder seinere kommer den engelsktalende kelneren med mer mat - kjøttretten jeg hadde bestilt, og da jeg var ferdig med den, kom hun helt uoppfordret med regningen.

Og poenget med denne historien: Dette landet er bare det mest forvirrende jeg noengang har vært i. Morgendagens etter-jobb-prosjekt blir å finne ut av hvordan byen egentlig ser ut. I tillegg setter jeg igang nå med en gang å lære meg det kyrilliske alfabetet. Det hadde vært innmari mye enklere hadde jeg kunnet uttale bokstavene..

Men det er jo gøy her da, og kollegaene mine er kjempehyggelige!

Å føle seg trygg?

2008-11-25T05:15:00.000-08:00

Flyet mitt landet i Kirgisistan i tre-tida om natta lokal tid, og etter å ha kommet meg gjennom både visakøen og passkontrollen overraskende kjapt og problemfritt, samt fått henta bagasjen, kom jeg fortumla inn i ankomsthallen. Jeg hadde min vane tro ikke reflektert så mye over hva jeg hadde tenkt å gjøre når jeg kom så langt. Jeg hadde gitt beskjed til det Kirgisiske statistikkontoret at de ikke trengte å hente meg: Kan jo ikke dra folk ut av senga på det ugudelige tidspunktet, og jeg visste vel egentlig at det ikke fantes noe slikt som flybusser, så den opplagte løsninga var en taxi.

Og som alltid i "sånne land" ("sånne land" = alle de obskure plassene SSB sender meg til for å jobbe), stod det en skokk med folk klare til å utnytte dumme turister - for eksempel ved å tilby dem taxi. To unge gutter grep tak i meg og ville kjøre meg til byen. Jeg sa "neineinei! Registered taxi only", hvorpå de naturligvis svarte at det var de, så jeg påpekte at jeg ville ha kvittering for turen, og lot den ene ta kofferten min.

Vi kom ut til bilen: En helt vanlig BMW uten snev av taxiskilter. Den ene av guttene la kofferten i bagasjerommet, puttet meg inn i bilen, og sa "I'll be right back", hvorpå han forsvant, mens jeg tenkte "Søren klype! Pirattaxi midt på natten i et fremmed land med to gutter som sjåfører. Hvordan i huleste skal jeg komme meg ut av dette?" Jeg kikket rundt meg, og så at på parkeringsplassen var det kun to taxier, hvorav den ene var på vei ut allerede, og den andre holdt på å laste ombord passasjerer. Jeg hadde altså ikke så mye valg..

Plutselig kommer sjåføren tilbake igjen med en papirlapp som han la mellom seg og passasjersetet. Og jeg smilte bredt for meg selv og følte meg plutselig helt trygg: Han hadde vært i den andre taxien og fått en uutfylt kvittering som jeg jo hadde bedt om, og det ville han naturligvis ikke giddet å gjøre hadde han hatt mer tvilsomme hensikter. Så mye trygghet i en så liten papirlapp!

Turen gikk finfint, og jeg var ikke en gang sur over at jeg sannsynligvis betalte blodpris.

Samme gamle Tyrkia

2008-11-21T22:47:00.001-08:00

Jeg har stoppet en (lang-)helg i Istanbul på vei til Kirgisistan. Det er rundt 20 år siden sist jeg var her. Og jeg husker faktisk ikke så mye av byen at jeg vet om den har forandret seg eller ikke siden sist. Basaren har det i hvertfall ikke.

Men det som overrasker mest, er at tyrkerne er nøyaktig som før: Da jeg og min venninne på et-par-og-tjue var turister i landet for 20 år siden, var det vi likte minst den gangen tyrkernes pågåenhet. At du som blond jente ikke kan gå alene et sekund, men at absolutt alle stopper deg for å prate med deg, sjekke deg opp, selge noe, hale deg inn i en restaurant etc. etc.

At de oppfører seg sånn mot heite 20-åringer kan man forstå, men nå er jeg blitt en gammal kjerring på noenogførti! Jaja - imorra drar jeg videre..

Små, brukte sedler?

2008-11-19T05:45:00.000-08:00

Da er jeg snart på vei østover. Imorra går flyet til Istanbul, hvor jeg blir til søndagen før jeg fortsetter til Kirgisistan.

Og i enda større grad enn vanlig, brer reisefeberen seg: Har jeg nå husket alt? All programvare som det overhode er mulig (og umulig) at jeg kommer til å trenge? Stabelen med elektroniske IT-bøker i tilfelle jeg står fast på noe? Man kan lissom ikke forvente at det bare er å laste ned ting man har glemt.
Ellers: Invitasjonen fra det Kirgisistanske SSB slik at jeg får visum når jeg lander på flyplassen? Navnet på hotellene jeg skal bo på - både i Istanbul og Bishkek? osv. osv?

Var forøvrig ute og veksla penger idag. Det er minibanker i Bishkek, men i sånne land er det ofte veldig begrenset hvor mye penger du kan ta ut om gangen, og dessuten er det å bruke minibankkortet i betalingsterminaler stort sett en dårlig ide: De tar opp til 10% gebyr, i tillegg til at de trenger beskjed om det et døgn i forveien, så å ha med cash nok til å betale hotellet i det minste, er ofte en god ide.
Men det morsomme med det å ha med seg kontanter: Jeg leste i reisehåndboka at Euro og dollar er helt greit å ha med seg, men det bør ikke være for små sedler - da får du dårligere kurs. I tillegg bør ikke sedlene ha en eneste rift i seg. Da nekter de å veksle dem. Men i tillegg til dette kreves det at dersom du skal veksle dollars, så må sedlene være nyere enn fra 1994. Følte meg litt snål der oppe på forex da jeg forlangte bare nye sedler.

..litt uventa i en del av verden der økonomien for en stor del er "uformell". Den klassiske "Små, brukte sedler" er akkurat det du ikke skal ha med deg.

Endelig!

2008-11-16T07:30:00.000-08:00

Jeg kom hjem for godt etter tre år med tidenes mest spennende og utfordrende, men også frustrerende, prosjekt i Albania den 31. august i år, og planen var stort sett å bli i Norge dette første året mens jeg finner ut hva som har skjedd av nyheter i IT-verden den tiden jeg har vært borte. Og om et år planlegger jeg å jobbe 50% med IT, og 50% internasjonalt.

Men verden der ute er så mye mer spennende enn gamle Oslo, så jeg fikk mast meg til noen kortoppdrag i løpet av dette året ogå, og endelig er det tid for det første av dem: Jeg drar til Kirgisistan for å planlegge en løsning for elektronisk innhenting av data for utdannelsesstatistikken.

Og det er nok det skumleste oppdraget jeg har vært på til nå. Tidligere, i Malawi og Eritrea, har jeg alltid hatt en fastboende kollega som møter meg på flyet, presenterer meg for de riktige menneskene, underholder meg og stort sett sørger for at jeg har det fint. Ikke helt slik denne gangen: Jeg kommer til Bizhkek mutters alene mitt på natta i et land der samarbeidspartnerne mine ikke kan annet fremmedspråk enn russisk. Og for å komplisere det hele, er jeg slett ikke sikker på om begge partene (jeg og dem) er enige om hva oppdraget mitt egentlig går ut på!

Først etter at jeg har vært der en uke alene, kommer en delegasjon til på 3-4 stykker fra SSB og Brønnøysund for å holde meg med selskap.

Men det skal bli spennende: Ryktene sier at Kirgiserne er svært vennlige og gjestfrie, og at sannsynligheten for at du blir plassert på en hesterygg for en dagstur i helgen er høy. I tillegg skal den tradisjonelle drikken: gjæret hoppemelk, i teorien flyte i strie strømmer, så jeg regner med at jeg skal klare meg bra.