Moldova er første land jeg noengang har jobbet i for SSB som har en MacDonalds!
(Ikke det at jeg noengang spiser der, altså.. Men det føltes så.. så.. unormalt, lissom!)
Friday, January 8, 2010
Weeeeeeh! MacDonalds!
Moldova er første land jeg noengang har jobbet i for SSB som har en MacDonalds!
(Ikke det at jeg noengang spiser der, altså.. Men det føltes så.. så.. unormalt, lissom!)
Museumsbesøk i Moldova
Jeg har ei venninne som har vært mye i Chisinau - hovedstaden i Moldova - så jeg spurte henne "Hva kan man gjøre som turist i den byen?" Jeg hadde nemlig en helg der, uten noen å henge sammen med, så jeg tenkte å drepe litt tid.
Hun svarte "Ta deg en tur gjennom parken, innom kirken og opp hovedgaten. Det er gjort på et kvarter."
Inkluderer man litt shopping (Jeg fant naturligvis en mengde stoffbutikker, en veldig suspekt Mango, og min favoritt østblokk-butikkjede som de også har i Albania: Terra Nova), og lunsj, klarer man greit å få lørdagen til å gå. Og på søndagen fant jeg ut at Nasjonalgalleriet var en god ide å gå på!
Jeg fant en dør der museet i følge kartet skulle ligge, jeg åpnet døren og kikka inn. Der var det en mann som stod i en trapp, og det så ikke så veldig riktig ut, så jeg snudde meg for å gå "Museum?" spurte han, og jeg svarte "да" (russisk-leksjonene mine kommer jammen meg godt med!) Han pekte opp trappen, så jeg tuslet dit.
I andre etasje var det én dør, som jeg åpnet. En gammel dame kom overstrømmende mot meg og skravlet ivei. Det hang noen bilder på veggene, så jeg konkluderte med at "Dette er museet".
Damen skrudde på lyset, og ba meg løse ut billett, hvilket jeg gjorde. Etter å ha sett på alle maleriene, gjorde jeg meg klar til å gå. "нет, нет", sa hun, og gjorde tegn til at jeg skulle følge etter. Hun skrudde av lyset, og vi gikk ut på gata, ned kvartalet, rundt hjørnet, og inn i et nytt hus. Der satt det en gammel dame i et mørkt rom fullt av malerier.
Den gamle gamle damen forsvant, mens den nye gamle damen skrudde på lyset og oppfordret meg til å ta en kikk. Jeg ble etterhvert ferdig med første rommet, og gikk inn i det neste. Lyset i salen bak meg ble skrudd av, og en gammel dame i den nye salen skrudde på lyset.
Etter tredje rommet i denne bygningen hvor lyset ble skrudd av idet jeg forlot et rom, og på idet jeg kom inn i et, ble jeg oppfordret til å gå opp en etasje til, hvor samme rutinen gjentok seg.
Fascinerende økonomi, dette her: De hadde råd til å ansette noe slik som 8 gamle damer til å ta seg av meg som den eneste gjesten, men de hadde ikke råd til å la lyset stå på et minutt mer enn nødvendig.
..jeg har igrunnen sagt det før: Arbeidskraft er for billig i noen land!
(Og dessuten føltes det innmari sært å være gjest på et slikt sted)
Hun svarte "Ta deg en tur gjennom parken, innom kirken og opp hovedgaten. Det er gjort på et kvarter."
Inkluderer man litt shopping (Jeg fant naturligvis en mengde stoffbutikker, en veldig suspekt Mango, og min favoritt østblokk-butikkjede som de også har i Albania: Terra Nova), og lunsj, klarer man greit å få lørdagen til å gå. Og på søndagen fant jeg ut at Nasjonalgalleriet var en god ide å gå på!
Jeg fant en dør der museet i følge kartet skulle ligge, jeg åpnet døren og kikka inn. Der var det en mann som stod i en trapp, og det så ikke så veldig riktig ut, så jeg snudde meg for å gå "Museum?" spurte han, og jeg svarte "да" (russisk-leksjonene mine kommer jammen meg godt med!) Han pekte opp trappen, så jeg tuslet dit.
I andre etasje var det én dør, som jeg åpnet. En gammel dame kom overstrømmende mot meg og skravlet ivei. Det hang noen bilder på veggene, så jeg konkluderte med at "Dette er museet".
Damen skrudde på lyset, og ba meg løse ut billett, hvilket jeg gjorde. Etter å ha sett på alle maleriene, gjorde jeg meg klar til å gå. "нет, нет", sa hun, og gjorde tegn til at jeg skulle følge etter. Hun skrudde av lyset, og vi gikk ut på gata, ned kvartalet, rundt hjørnet, og inn i et nytt hus. Der satt det en gammel dame i et mørkt rom fullt av malerier.
Den gamle gamle damen forsvant, mens den nye gamle damen skrudde på lyset og oppfordret meg til å ta en kikk. Jeg ble etterhvert ferdig med første rommet, og gikk inn i det neste. Lyset i salen bak meg ble skrudd av, og en gammel dame i den nye salen skrudde på lyset.
Etter tredje rommet i denne bygningen hvor lyset ble skrudd av idet jeg forlot et rom, og på idet jeg kom inn i et, ble jeg oppfordret til å gå opp en etasje til, hvor samme rutinen gjentok seg.
Fascinerende økonomi, dette her: De hadde råd til å ansette noe slik som 8 gamle damer til å ta seg av meg som den eneste gjesten, men de hadde ikke råd til å la lyset stå på et minutt mer enn nødvendig.
..jeg har igrunnen sagt det før: Arbeidskraft er for billig i noen land!
(Og dessuten føltes det innmari sært å være gjest på et slikt sted)
Monday, December 21, 2009
Moldova
Jeg har vært ganske spent på Moldova ganske lenge: Det er i øst-Europa, det har vært(*) et av de to fattigste landene i Europa, og det er et forhenværende kommunist-regime. Og alle disse egenskapene har de felles med Albania, så hvor like (eller forskjellige) er de to landene?
I begynnelsen av denne måneden fikk jeg sjansen til å finne det ut: Jeg skulle på to ukers kombinert mission: Første uka skulle jeg komme med forslag til IT-løsning for demografi- og migrasjonsstatistikk, mens deler av andre uka skulle vi disuktere en kravspec for et bedriftsregister.
Og forskjellen mellom de to landene var mye større enn forventet. Mens Albania er fullt av søppel og skrot, er Moldova ganske rent og ryddig og parkene er til og med velholdte. Og mens de offentlige bygningene kanskje har et litt slitent preg utenfra, er de alltid nymalte og vedlikeholdte inni. Og de er til og med holdt rene! Med dopapir på toalettene! (Dette gjelder ihvertfall de 4-5 offentlige bygningene jeg var inni)
..og man sitter igjen med en følelse av at på tross av at BNP-en til Moldova bare er halvparten av den til Albania, så får de forferdelig mye mer ut av pengene, og hvis det er bare ett av dem som kommer seg ut av fattigdommen, så er det Moldova!
(*) I dag er det vel et av de tre fattigste landene: Kosovo seilet vel opp som det fattigste da det ble en egen stat.
I begynnelsen av denne måneden fikk jeg sjansen til å finne det ut: Jeg skulle på to ukers kombinert mission: Første uka skulle jeg komme med forslag til IT-løsning for demografi- og migrasjonsstatistikk, mens deler av andre uka skulle vi disuktere en kravspec for et bedriftsregister.
Og forskjellen mellom de to landene var mye større enn forventet. Mens Albania er fullt av søppel og skrot, er Moldova ganske rent og ryddig og parkene er til og med velholdte. Og mens de offentlige bygningene kanskje har et litt slitent preg utenfra, er de alltid nymalte og vedlikeholdte inni. Og de er til og med holdt rene! Med dopapir på toalettene! (Dette gjelder ihvertfall de 4-5 offentlige bygningene jeg var inni)
..og man sitter igjen med en følelse av at på tross av at BNP-en til Moldova bare er halvparten av den til Albania, så får de forferdelig mye mer ut av pengene, og hvis det er bare ett av dem som kommer seg ut av fattigdommen, så er det Moldova!
Wednesday, December 16, 2009
Forskjellen mellom ekte nerder og wannabees (Java vs. SAS)
Konferansen jeg var på i Antwerpen var en konferanse om java, og som vanlig med IT-konferanser, var ratioen menn - kvinner ca. 99 - 1.
Jeg var på en nesten tilsvarende konferanse for noen år siden. Den gangen var det SAS-konferanse, og SAS er et statistikk/datawarehouse/datamining/etc-verktøy som brukes mye av "blåruss".
Denne gangen slo det meg veldig fort at det er en grunnleggende forskjell på folk som programmerer java og de som jobber med SAS: I begge tilfellene var dokøene til herretoalettet uendelig lange, og jeg som kvinne følte en viss tilfredstillelse ved å surfe forbi guttekøa og inn på jentedo.
Forskjellen var at mens SAS-gutta holdt seg til sin egen kø, var Java-gutta ganske kjappe til å blåse i sånne konvensjoner og smitte over i vår kø.
Råttent gjort, synes jeg: Når jeg en eller to ganger i livet ikke bare slipper damedokøen, men i tillegg har gleden av å se det annet kjønn slite med de problemene vi pleier å ha, så ødelegger nerdene hele gleden min!
Jeg var på en nesten tilsvarende konferanse for noen år siden. Den gangen var det SAS-konferanse, og SAS er et statistikk/datawarehouse/datamining/etc-verktøy som brukes mye av "blåruss".
Denne gangen slo det meg veldig fort at det er en grunnleggende forskjell på folk som programmerer java og de som jobber med SAS: I begge tilfellene var dokøene til herretoalettet uendelig lange, og jeg som kvinne følte en viss tilfredstillelse ved å surfe forbi guttekøa og inn på jentedo.
Forskjellen var at mens SAS-gutta holdt seg til sin egen kø, var Java-gutta ganske kjappe til å blåse i sånne konvensjoner og smitte over i vår kø.
Råttent gjort, synes jeg: Når jeg en eller to ganger i livet ikke bare slipper damedokøen, men i tillegg har gleden av å se det annet kjønn slite med de problemene vi pleier å ha, så ødelegger nerdene hele gleden min!
Saturday, December 12, 2009
Et lite mellomspill: Belgia
Var hjemme én natt etter å ha vært i Zambia, før jeg reiste videre på Javakonferanse i Belgia. Første gang på veldig lenge at jeg skulle reise i jobb-greier i et vestlig land (Hmm.. hva heter sånne land for tida? Begrepet "vestlig" er jo blitt politisk ukorrekt - eller er det upolitisk korrekt). Jeg gledet meg. Alt er lissom så mye enklere når infrastruktur og sånn fungerer.
Det stod på web-siten til konferansen at det bare var å ta buss nummer 31 for å komme til konferansesenteret. Jeg spurte mannen i resepsjonen om hvor den gikk fra. Han begynte å lete etter info på PCen sin. Etterhvert så han mer og mer forvirra ut. "Den bussen går fra jernbanestasjonen", sa han. "Nei", sa jeg "Den skal gå her fra hotellet". han lette videre.. og videre.. og videre..
Til slutt konkluderte han med at den går 3 ganger i timen, og pekte på kartet et godt stykke unna hvor jeg kunne ta den.
Jeg gikk dit, og der gikk det ingen 31-buss. 30-bussen gikk, men det var jo ikke den jeg skulle med. Jeg tenkte at da blir det taxi, men jeg hadde dessverre ikke cash, og jeg hadde oppdaget dagen i forveien at belgiske taxier ikke tar kort. Jeg begynte å gå mot sentrum på leting etter en minibank.
Etter en halvtime hadde jeg verken funnet minibank eller taxi. Til slutt fant jeg en trikk, fikk skrapt sammen nok penger til bilett, og oppdaget heldigvis at jeg hadde tatt feil av tida og at konferansen begynte en halvtime seinere enn jeg trodde.
Men det er i sånne situasjoner man lengtet tilbake til Zambia og privatsjåføren vi hadde blitt tildelt for de to ukene vi var der. Den vestlige verden er ganske oppskrytt til tider!
Det stod på web-siten til konferansen at det bare var å ta buss nummer 31 for å komme til konferansesenteret. Jeg spurte mannen i resepsjonen om hvor den gikk fra. Han begynte å lete etter info på PCen sin. Etterhvert så han mer og mer forvirra ut. "Den bussen går fra jernbanestasjonen", sa han. "Nei", sa jeg "Den skal gå her fra hotellet". han lette videre.. og videre.. og videre..
Til slutt konkluderte han med at den går 3 ganger i timen, og pekte på kartet et godt stykke unna hvor jeg kunne ta den.
Jeg gikk dit, og der gikk det ingen 31-buss. 30-bussen gikk, men det var jo ikke den jeg skulle med. Jeg tenkte at da blir det taxi, men jeg hadde dessverre ikke cash, og jeg hadde oppdaget dagen i forveien at belgiske taxier ikke tar kort. Jeg begynte å gå mot sentrum på leting etter en minibank.
Etter en halvtime hadde jeg verken funnet minibank eller taxi. Til slutt fant jeg en trikk, fikk skrapt sammen nok penger til bilett, og oppdaget heldigvis at jeg hadde tatt feil av tida og at konferansen begynte en halvtime seinere enn jeg trodde.
Men det er i sånne situasjoner man lengtet tilbake til Zambia og privatsjåføren vi hadde blitt tildelt for de to ukene vi var der. Den vestlige verden er ganske oppskrytt til tider!
Julestemning mm. i Afrika
Det var nesten som å være hjemme: Et ekte pepperkakehus med snø og juletre! Eneste forskjellen er at nissen er afrikaner - det var forøvrig alle julenissene i Zambia
På samme cafeen solgte de souvenirer. Hva med en ekte, norsk sjiraff?
..og jeg bare elsket dette skiltet:
På samme cafeen solgte de souvenirer. Hva med en ekte, norsk sjiraff?
..og jeg bare elsket dette skiltet:
Når kontakt-overgangen tar kvelden
Som kjent er det forskjellige standarder for kontakter i forskjellige land (og i noen land - som feks Albania - har de ikke standarder overhodet.. Alle kontakthullene er litt forskjellige, så man ender som regel med å lete rundt i huet for å finne det hullet som passer best).
I Zambia hadde de sånn britisk standard med tre huller i kontakthullet. Jeg hadde bare med meg én overgang: En dårlig Clas Ohlson-variant som tok kvelden etter få dager. Heldigvis hadde min kollega med seg to, så vi klarte å dra igang begge pcene våre.
Men en dag glemte jeg naturligvis å ta med overgangen jeg lånte på jobb. Men min kjære kollega hadde bodd i Uganda et år, og visste råd: "Du bare stikker en plastikk-dings inn i det øverste hullet. Da blir det nemlig mulig å stikke en vanlig norsk kontakt inn i de to nederste hullene, og når den norske kontakten er vel inne, kan du ta bort plastikk-dingsen igjen."
Og det virka som bare det, det! Kjekt å vite til neste gang man glemmer overgangen, ikke sant?
For øvrig var vi ikke veldig imponert over elektriker-arbeidet som var gjort på jobb. Se her, for eksempel (Dette er etter at jeg har lurt inn en norsk kontakt i det engelske kontakthullet):
I Zambia hadde de sånn britisk standard med tre huller i kontakthullet. Jeg hadde bare med meg én overgang: En dårlig Clas Ohlson-variant som tok kvelden etter få dager. Heldigvis hadde min kollega med seg to, så vi klarte å dra igang begge pcene våre.
Men en dag glemte jeg naturligvis å ta med overgangen jeg lånte på jobb. Men min kjære kollega hadde bodd i Uganda et år, og visste råd: "Du bare stikker en plastikk-dings inn i det øverste hullet. Da blir det nemlig mulig å stikke en vanlig norsk kontakt inn i de to nederste hullene, og når den norske kontakten er vel inne, kan du ta bort plastikk-dingsen igjen."
Og det virka som bare det, det! Kjekt å vite til neste gang man glemmer overgangen, ikke sant?
For øvrig var vi ikke veldig imponert over elektriker-arbeidet som var gjort på jobb. Se her, for eksempel (Dette er etter at jeg har lurt inn en norsk kontakt i det engelske kontakthullet):
Subscribe to:
Posts (Atom)