Jeg var i Kirgisistan nok en gang for et par uker siden, og var heldig nok å bli invitert med på helgetur med fagforeninga der. Det eneste jeg visste om det i forkant var at det var en firetimers busstur dit, og at "antall stjerner på hotellet antagelig var negativt"
Jeg møtte opp ved bussen torsdag ettermiddag og oppdaget at fagforeningsturer i statistikkbyrået i Kirgisistan ikke er helt som i Norge. Dette var langhelg for hele familien, og ellers alle som ønsket å være med. Minibussen var stufull! Så full at ungene måtte stå - eller sitte på noens fang.
En halvtime etter avreise var det en som foreslo "Let's make a table!" Fram med brød, spekepølse, hjemmedyrkede tomater og papirkaer, og helgens første vodkaflaske.
5 timer seinere var vi fremme. "Hotellet" viste seg å være eid av fagforeninga - en arv fra kommunisttiden, og vi var 5 voksne og 2 barn (blant annet en 14-årig gutt) som skulle dele en liten hytte utenfor hovedbygninga - med tilsammen 5 senger, ingen dusj overhodet (det gjalt for hele hotellet), og utedo av typen "hull i gulvet". Jeg trodde jeg ikke hadde noe valg, og prøvde å spille entusiastisk, men kirgiserne hadde tatt en kikk på ansiktsuttrykket mitt, og gått og booket et enerom til meg på hotellet med en gang (Jeg vet det: Jeg er ingen god skuespiller!) Egen seng og vannklosett er lissom ganske OK synes jeg.
Da vi var vel installert, var det nok en gang noen som sa "Let's make a table!". Frem igjen med brød og ost og pølse og vodka..
..og det var essensielt det som skjedde den helga. Overalt hvor vi var, var det noen som sa "let's make a table"! På stranda, i bussen, utenfor hytta. Og vi gikk aldri noe sted uten å ha med effekter nok til å "lage et bord".
No comments:
Post a Comment