Apropos marked..

Som jeg skrev om i forrige artikkelen: Siste dagen i Kirgisistan ble brukt i byens store marked. I begynnelsen så det bare ut som et helt vanlig, digert utendørsmarked av den typen du finner overalt i utlandet:

Selv om krydderutvalget kanskje er litt større enn jeg var vant til fra Albania (Rart, forresten. Kirgisisk mat er veldig lite krydret. Nesten så den blir litt kjedelig, faktisk):

Men så kom vi over i kjøttavdelingen, og jeg har aldri sett så mange døde dyr på en plass! Det var dyreskrott etter5 dyreskrott, og folk som stod og slaktet, og.. og.. sauehoder, for eksempel: Lyst på et smalahåve eller to?

Eller hva med en deilig fersk tunge?

Gjæret hoppemelk og tørket yoghurt

I kirgisistan var det fremdeles det sesong for gjæret hoppemelk, og et av målene mine (i tillegg til å gjøre jobben min, lissom), var å få meg en tår av denne tradisjonelle drikken.

Siden hoppemelk er vanskelig å få tak i i Bishkek sentrum, var egentlig planen å ta en taxitur ut på landet for å kjøpe, men plutselig kom visedirektøren for det Kirgisiske statistikkbyrået med en liter kumis, som det heter, til meg!

Jeg tok en prøvende slurk med en gang. Hvis dere tenker dere det forferdeligste dere noengang har smakt og ganger det med ti, så får dere smaken på dette. Jeg gjorde gode miner til slett spill, og sa "interesting taste, men bør den ikke heller nytes avkjølt?" Jo, de var enige i det. I tillegg påpekte jeg at det var litt for surt etter min smak, så jeg ville blande det med honning, og de mente de at slett ikke var uvanlig å gjøre for kirgiserne heller.

Så jeg tok med meg flasken hjem til hotellet og tømte den i do.

Neste morgen fortalte jeg om hvor mye bedre jeg likte den kald og med honning. De lurte på hvordan jeg følte meg. "Helt fin", var mitt svar, "hvordan det?"

Det viste seg at første gang man drikker kumis får de aller fleste magasjau av en annen verden. Men jeg har jo alltid skrytt av min sterke mage!

Neste dag var det lørdag, og jeg og min krigisiske kollega var turister på det store markedet. Der var det så mye rart, at jeg fant ut jeg måtte smake på alt som var der: Også saltet, tørket yoghurt som de bruker som snacks til øl. Og hvis jeg hadde syntes hoppemelka var ille, så var dette tusenganger verre.

Heldigvis dro jeg hjem til Norge samme kveld, og rakk hjem til leiligheten min før magasjauen begynte.

Hva jeg lærte av dette? Antagelig har magen min blitt enda sterkere! Immun mot enda flere skumle basiller og basillusker. Neste gang blir det eksperimentering på markeder i Afrika!

På fagforeningstur i Kirgisistan

Jeg var i Kirgisistan nok en gang for et par uker siden, og var heldig nok å bli invitert med på helgetur med fagforeninga der. Det eneste jeg visste om det i forkant var at det var en firetimers busstur dit, og at "antall stjerner på hotellet antagelig var negativt"

Jeg møtte opp ved bussen torsdag ettermiddag og oppdaget at fagforeningsturer i statistikkbyrået i Kirgisistan ikke er helt som i Norge. Dette var langhelg for hele familien, og ellers alle som ønsket å være med. Minibussen var stufull! Så full at ungene måtte stå - eller sitte på noens fang.

En halvtime etter avreise var det en som foreslo "Let's make a table!" Fram med brød, spekepølse, hjemmedyrkede tomater og papirkaer, og helgens første vodkaflaske.

5 timer seinere var vi fremme. "Hotellet" viste seg å være eid av fagforeninga - en arv fra kommunisttiden, og vi var 5 voksne og 2 barn (blant annet en 14-årig gutt) som skulle dele en liten hytte utenfor hovedbygninga - med tilsammen 5 senger, ingen dusj overhodet (det gjalt for hele hotellet), og utedo av typen "hull i gulvet". Jeg trodde jeg ikke hadde noe valg, og prøvde å spille entusiastisk, men kirgiserne hadde tatt en kikk på ansiktsuttrykket mitt, og gått og booket et enerom til meg på hotellet med en gang (Jeg vet det: Jeg er ingen god skuespiller!) Egen seng og vannklosett er lissom ganske OK synes jeg.

Da vi var vel installert, var det nok en gang noen som sa "Let's make a table!". Frem igjen med brød og ost og pølse og vodka..

..og det var essensielt det som skjedde den helga. Overalt hvor vi var, var det noen som sa "let's make a table"! På stranda, i bussen, utenfor hytta. Og vi gikk aldri noe sted uten å ha med effekter nok til å "lage et bord".

Gjenoppliving av bloggen

Det er lenge siden jeg har skrevet her. Etterhvert som jeg reiste til flere og flere land uten å ha tid til å skrive, ble listen over planlagte artikler så lang at jeg ikke orket å begynne på den en gang.

Men nå begynner jeg litt fra scratch igjen. Jeg har nemlig fått meg ny jobb. Fremdeles i SSB (Man vil jo ikke slutte på et sted med så fantastiske muligheter), men ny avdeling: Nå jobber jeg fulltid på Seksjon for utvikling, noe som betyr at jo mer jeg reiser, desto gladere blir sjefen (tror jeg).

Dette blir gøy!

Щи да каша – пища наша!

Jeg er egentlig ikke ferdig med å skrive om turen min til Malawi og deretter Johannesburg, men nå er jeg tilbake i Kirgisistan og har vært her i over en uke allerede, så jeg får skrive litt om det innimellom, og heller komme tilbake til Afrika etterhvert.

Jeg var her første gang for et halvt år siden - ganske uforberedt på at ingen kunne engelsk, og at jeg ikke kunne russisk elller kirgisisk.. Jeg kunne selvfølgelig ikke en gang lese bokstavene. Og som jeg skrev om den gang, det å peke på munnen sin gjentatte ganger er ikke et internasjonalt tegn for "Gi meg dagens rett".

Denne gangen er jeg mer forberedt: Ikke bare har jeg med meg en lommeparlør i tillegg til at jeg har lært meg alfabetet, men jeg har også begynt å lære meg litt russisk - som for eksempel setningen i tittelen. Den betyr "Kålsuppe og grøt - det er vår mat". Så istedenfor å peke på munnen når jeg er sulten på restaurant, kan jeg nå bestille både kålsuppe og grøt! Og borsch - rødbetesuppe. Og kjleb - brød og ikke minst: Piva - ØL!

Det blir ikke ensidig i det hele tatt!

Karriere som restaurantkritiker?

Denne gangen var jeg 2 uker i Zomba. Siden jeg var så heldig å bo privat, rakk jeg ikke i samme grad som jeg ellers ville gjort det å slite ut byens restauranter. Men likevel: Det er 6 restauranter jeg vet om i Zomba (inkludert et par fast foods), og spiser man lunsj ute hver dag, og middag ute av og til, så blir man fort lei.

Og hvilke alternativer er det: Her er valgene (rekkefølge fra øverst i skogbrynet nedover til hovedveien og opp igjen nærmere heimen)

Masongola: Vakkert plassert i botanisk hage og med arkitektur fra britisk kolonitid. Omfattende meny, men bare glem det. Her er den typiske dialogen med kelneren:
jeg: Jeg vil gjerne ha kyllingen
kelneren: Nei, kylling har vi ikke idag
jeg: Oh. Det var jo dumt. Da tar jeg pastaen istedefor
kelneren: Nei, Pasta har vi ikke idag
jeg: fisk?
kelneren: nei
jeg: Hva har dere da?
kelneren: Den og den retten (peker)

Men de skal ha det: Maten er faktisk helt grei

Annies Lodge: Zombas beste restaurant, men også Zombas ekleste pizza. Dessuten drakk vi dem tom for øl en av de første dagene, så de neste to ukene var litt triste der.

Annies Fast food: Det tok litt over en time fra vi bestilte til vi fikk maten

Tasty bites: Kollegaen min kaller denne "Nasty bites", men jeg har aldri faktisk blitt syk av å gå der. Veldig god Tasty chicken. Gode muligheter til å kjøpe piratfilmer mens du spiser. Men det er som regel 12-25 filmer på en DVD, så kvaliteten er ikke å anbefale.

Den der restauranten jeg ikke vet hva heter som ligger nede i byen: Traurig!

Domino: Finfint her hvis det ikke regner. Når det regner, regner det inne også. Byens beste pizza - som fremdeles er dårligere enn noen pizza jeg har smakt andre steder.

..og dette var hele utvalget

Reklamestunts

Da vi kjørte rundt i Malawi, var det en ting man la merke til nesten med en gang: For hver eneste knøtt lille landsby fantes det minimum en bygning i disse fargene:




Og ofte var det 2 eller 3 av dem - i en landsby med kanskje 10 hus tilsammen. Jeg tenkte at dette firmaet hadde da ekstremt mange butikker, helt til jeg la merke til at det ikke kunne være noen kjede: Det var alt fra mat til telefonkort via hardware som ble solgt der. Og i tillegg var disse husene alltid veldig nymalte og velholdte.

Det gjorde meg naturligvis nysgjerrig, og jeg fant snart ut av mysteriet: Det viser seg at Zain er et mobiltelefonfirma som deler ut gratis maling til alle som er villige til å male butikken sin i deres farger og med deres logo. Snakker om effektiv reklame: Det var overalt! Og for en praktisk vinn-vinn-situasjon: Zain oversvømmer landet i reklame, mens de enkelte småbutikk-eierne får en sjans til å pusse opp bygningen sin gratis.



Og når jeg først la merke til det, så jeg at samme stuntet har vært brukt flere ganger før: Det finnes generasjoner av bygninger som er malt i fargene til logoen til et eller annet firma. Og man kan mer eller mindre se hvor lenge det er siden de hadde kampanjen sin ut fra hvor sliten malingen er.

Men favoritten min er denne:



Dirt is good!