Å jobbe i Zambia

Jeg var i Zambia i nesten to uker, og kan naturligvis dermed uttrykke meg med 100% sikkerhet om at fra kultur til politikk i landet, ikke sant?

Det som overrasket mest er i positiv retning: I motsetning til andre land jeg har jobbet i i dette området, dukker stort sett Zamberne på avtalt tidspunkt. Og de er på jobb hver dag! Hele dagen! Dette kan jo høres ut som at det burde være relativt normalt, men det er det ikke nødvendigvis: Offentlig sektor betaler ofte så dårlig at de ansatte må ha en ekstrajobb for å overleve. Og denne ekstrajobben består ofte i at de har startet et lite firma, og det å være gründer tar naturligvis tid..

Men dette gjorde arbeidssituasjonen mye enklere: at de vi skulle samarbeide faktisk var på jobb. Men det er en ting jeg liker enda bedre: Zambierne stiller spørsmål.
Mens man ofte i andre land later som at man forstår hva det er snakk om, og nærmest mister litt ansikt dersom man ikke kan tingene vi jobber med, er Zambierne nysgjerrige og spør og diskuterer hele tiden. Fordelen med dette er naturligvis at vi dermed vet hva de kan og ikke kan, og kan planlegge ut fra det.

Men det er naturligvis skjær i sjøen. Når jeg sier at Zamberne er på jobb i arbeidstida, så er jo det vel og bra. Problemet var bare at de var så nedlesset i arbeid at de slett ikke egentlig hadde tid til å samarbeide med oss.. Og da blir det fort litt begrenset hva man får utført..

..ikke så lur som han trodde..

Jeg og min kollega hadde vært rundt i et av markedene i Lusaka, og trengte noe å skylle ned støvet med, så vi satte oss i baren på et ganske dyrt hotell og bestilte kaffe, tonic og en øl.
Da vi skulle betale, kom kelneren med en håndskrevet lapp hvor det stod 30.000 på, og ikke noe mer.

"Rar regning", tenkte vi. Kelneren sa at kassaapparatet var i stykker, så det var derfor vi fikk regningen på den måten. Vi syntes det hele var muffins, og ba om å få se menyen. Der stod det at en øl og en tonic kostet tilsammen 16.000 Kwatcha, mens kelneren fortalte oss at kaffe - som ikke stod på menyen - kostet 5.000.

Kelneren begynte å innse at han hadde tabbet seg, og var plutselig villig til å skrive ut regningen likevel. Vi fikk en ny regning hvor det var spesifisert øl og tonic, tilsammen 16.000. Og kelneren sa at regningen totalt var på 25.000, siden han ikke kunne skrive ut kaffe på regningen.

Vi påpekte at 16.000 + 5.000 var 21.000. Slett ikke 25.000 som han sa. Men han stod på sitt.. En liten stund.. til han innså at det ikke nyttet. Da beklaget han at han ikke var så flink til å regne..

Fascinerende hvor dum kelneren trodde det var mulig for oss å bli. Det verste er at hadde han spesifisert den håndskrevne regningen, og fått summene til å gå opp til å være 30.000, så hadde vi ikke reagert overhodet! Skal du først svindle folk, bør du gjøre det litt bedre enn det han gjorde!

(30.000 kwatcha er 35-40 kroner. Ingen stor formue. Det var naturligvis prinsippet å bli svindlet vi reagerte på, ikke beløpet..)

Zambia

Jeg har vært i Lusaka - hovedstaden i Zambia i nesten en uke. Vi bor på et hotell i et kjøpesenter i "utkanten" av byen. Men det viser seg at det meste av Lusaka er i "utkanten" av byen: Byen er kjempediger i utstrekning. Om ikke annet, så har ihvertfall dette landet nok av plass! Og med unntak av et knøttlite område som kalles sentrum, føles alt veldig forstadsaktig her.

Og overraskelsen var ganske stor da vi kom til landet: Jeg har vært flere ganger i nabolandet Malawi, så jeg hadde sett for meg noe lignende: Veldig slitent, skittent og kaotisk. Men kjøpesenteret vårt viste seg å være veldig europeisk/utkants-amerikansk: En-etasjers bygninger rundt en diger parkeringsplass med stort sett sør-afrikanske butikkjeder. Og du får til og med tak i alt hva du måtte ønske deg! Stor forskjell fra de andre afrikanske landene jeg har vært i.

I tillegg er temperaturen behagelige 25-35 grader nå midt på sommeren, og det er blomster overalt. Hadde det ikke vært for kriminaliteten og avstandene, tror jeg jammen meg jeg kunne slått meg ned her, jeg!

Apropos marked..

Som jeg skrev om i forrige artikkelen: Siste dagen i Kirgisistan ble brukt i byens store marked. I begynnelsen så det bare ut som et helt vanlig, digert utendørsmarked av den typen du finner overalt i utlandet:

Selv om krydderutvalget kanskje er litt større enn jeg var vant til fra Albania (Rart, forresten. Kirgisisk mat er veldig lite krydret. Nesten så den blir litt kjedelig, faktisk):

Men så kom vi over i kjøttavdelingen, og jeg har aldri sett så mange døde dyr på en plass! Det var dyreskrott etter5 dyreskrott, og folk som stod og slaktet, og.. og.. sauehoder, for eksempel: Lyst på et smalahåve eller to?

Eller hva med en deilig fersk tunge?

Gjæret hoppemelk og tørket yoghurt

I kirgisistan var det fremdeles det sesong for gjæret hoppemelk, og et av målene mine (i tillegg til å gjøre jobben min, lissom), var å få meg en tår av denne tradisjonelle drikken.

Siden hoppemelk er vanskelig å få tak i i Bishkek sentrum, var egentlig planen å ta en taxitur ut på landet for å kjøpe, men plutselig kom visedirektøren for det Kirgisiske statistikkbyrået med en liter kumis, som det heter, til meg!

Jeg tok en prøvende slurk med en gang. Hvis dere tenker dere det forferdeligste dere noengang har smakt og ganger det med ti, så får dere smaken på dette. Jeg gjorde gode miner til slett spill, og sa "interesting taste, men bør den ikke heller nytes avkjølt?" Jo, de var enige i det. I tillegg påpekte jeg at det var litt for surt etter min smak, så jeg ville blande det med honning, og de mente de at slett ikke var uvanlig å gjøre for kirgiserne heller.

Så jeg tok med meg flasken hjem til hotellet og tømte den i do.

Neste morgen fortalte jeg om hvor mye bedre jeg likte den kald og med honning. De lurte på hvordan jeg følte meg. "Helt fin", var mitt svar, "hvordan det?"

Det viste seg at første gang man drikker kumis får de aller fleste magasjau av en annen verden. Men jeg har jo alltid skrytt av min sterke mage!

Neste dag var det lørdag, og jeg og min krigisiske kollega var turister på det store markedet. Der var det så mye rart, at jeg fant ut jeg måtte smake på alt som var der: Også saltet, tørket yoghurt som de bruker som snacks til øl. Og hvis jeg hadde syntes hoppemelka var ille, så var dette tusenganger verre.

Heldigvis dro jeg hjem til Norge samme kveld, og rakk hjem til leiligheten min før magasjauen begynte.

Hva jeg lærte av dette? Antagelig har magen min blitt enda sterkere! Immun mot enda flere skumle basiller og basillusker. Neste gang blir det eksperimentering på markeder i Afrika!

På fagforeningstur i Kirgisistan

Jeg var i Kirgisistan nok en gang for et par uker siden, og var heldig nok å bli invitert med på helgetur med fagforeninga der. Det eneste jeg visste om det i forkant var at det var en firetimers busstur dit, og at "antall stjerner på hotellet antagelig var negativt"

Jeg møtte opp ved bussen torsdag ettermiddag og oppdaget at fagforeningsturer i statistikkbyrået i Kirgisistan ikke er helt som i Norge. Dette var langhelg for hele familien, og ellers alle som ønsket å være med. Minibussen var stufull! Så full at ungene måtte stå - eller sitte på noens fang.

En halvtime etter avreise var det en som foreslo "Let's make a table!" Fram med brød, spekepølse, hjemmedyrkede tomater og papirkaer, og helgens første vodkaflaske.

5 timer seinere var vi fremme. "Hotellet" viste seg å være eid av fagforeninga - en arv fra kommunisttiden, og vi var 5 voksne og 2 barn (blant annet en 14-årig gutt) som skulle dele en liten hytte utenfor hovedbygninga - med tilsammen 5 senger, ingen dusj overhodet (det gjalt for hele hotellet), og utedo av typen "hull i gulvet". Jeg trodde jeg ikke hadde noe valg, og prøvde å spille entusiastisk, men kirgiserne hadde tatt en kikk på ansiktsuttrykket mitt, og gått og booket et enerom til meg på hotellet med en gang (Jeg vet det: Jeg er ingen god skuespiller!) Egen seng og vannklosett er lissom ganske OK synes jeg.

Da vi var vel installert, var det nok en gang noen som sa "Let's make a table!". Frem igjen med brød og ost og pølse og vodka..

..og det var essensielt det som skjedde den helga. Overalt hvor vi var, var det noen som sa "let's make a table"! På stranda, i bussen, utenfor hytta. Og vi gikk aldri noe sted uten å ha med effekter nok til å "lage et bord".

Gjenoppliving av bloggen

Det er lenge siden jeg har skrevet her. Etterhvert som jeg reiste til flere og flere land uten å ha tid til å skrive, ble listen over planlagte artikler så lang at jeg ikke orket å begynne på den en gang.

Men nå begynner jeg litt fra scratch igjen. Jeg har nemlig fått meg ny jobb. Fremdeles i SSB (Man vil jo ikke slutte på et sted med så fantastiske muligheter), men ny avdeling: Nå jobber jeg fulltid på Seksjon for utvikling, noe som betyr at jo mer jeg reiser, desto gladere blir sjefen (tror jeg).

Dette blir gøy!