Jeg er egentlig ikke ferdig med å skrive om turen min til Malawi og deretter Johannesburg, men nå er jeg tilbake i Kirgisistan og har vært her i over en uke allerede, så jeg får skrive litt om det innimellom, og heller komme tilbake til Afrika etterhvert.
Jeg var her første gang for et halvt år siden - ganske uforberedt på at ingen kunne engelsk, og at jeg ikke kunne russisk elller kirgisisk.. Jeg kunne selvfølgelig ikke en gang lese bokstavene. Og som jeg skrev om den gang, det å peke på munnen sin gjentatte ganger er ikke et internasjonalt tegn for "Gi meg dagens rett".
Denne gangen er jeg mer forberedt: Ikke bare har jeg med meg en lommeparlør i tillegg til at jeg har lært meg alfabetet, men jeg har også begynt å lære meg litt russisk - som for eksempel setningen i tittelen. Den betyr "Kålsuppe og grøt - det er vår mat". Så istedenfor å peke på munnen når jeg er sulten på restaurant, kan jeg nå bestille både kålsuppe og grøt! Og borsch - rødbetesuppe. Og kjleb - brød og ikke minst: Piva - ØL!
Det blir ikke ensidig i det hele tatt!
Monday, June 1, 2009
Monday, May 11, 2009
Karriere som restaurantkritiker?
Denne gangen var jeg 2 uker i Zomba. Siden jeg var så heldig å bo privat, rakk jeg ikke i samme grad som jeg ellers ville gjort det å slite ut byens restauranter. Men likevel: Det er 6 restauranter jeg vet om i Zomba (inkludert et par fast foods), og spiser man lunsj ute hver dag, og middag ute av og til, så blir man fort lei.
Og hvilke alternativer er det: Her er valgene (rekkefølge fra øverst i skogbrynet nedover til hovedveien og opp igjen nærmere heimen)
Masongola: Vakkert plassert i botanisk hage og med arkitektur fra britisk kolonitid. Omfattende meny, men bare glem det. Her er den typiske dialogen med kelneren:
jeg: Jeg vil gjerne ha kyllingen
kelneren: Nei, kylling har vi ikke idag
jeg: Oh. Det var jo dumt. Da tar jeg pastaen istedefor
kelneren: Nei, Pasta har vi ikke idag
jeg: fisk?
kelneren: nei
jeg: Hva har dere da?
kelneren: Den og den retten (peker)
Men de skal ha det: Maten er faktisk helt grei
Annies Lodge: Zombas beste restaurant, men også Zombas ekleste pizza. Dessuten drakk vi dem tom for øl en av de første dagene, så de neste to ukene var litt triste der.
Annies Fast food: Det tok litt over en time fra vi bestilte til vi fikk maten
Tasty bites: Kollegaen min kaller denne "Nasty bites", men jeg har aldri faktisk blitt syk av å gå der. Veldig god Tasty chicken. Gode muligheter til å kjøpe piratfilmer mens du spiser. Men det er som regel 12-25 filmer på en DVD, så kvaliteten er ikke å anbefale.
Den der restauranten jeg ikke vet hva heter som ligger nede i byen: Traurig!
Domino: Finfint her hvis det ikke regner. Når det regner, regner det inne også. Byens beste pizza - som fremdeles er dårligere enn noen pizza jeg har smakt andre steder.
..og dette var hele utvalget
Og hvilke alternativer er det: Her er valgene (rekkefølge fra øverst i skogbrynet nedover til hovedveien og opp igjen nærmere heimen)
Masongola: Vakkert plassert i botanisk hage og med arkitektur fra britisk kolonitid. Omfattende meny, men bare glem det. Her er den typiske dialogen med kelneren:
jeg: Jeg vil gjerne ha kyllingen
kelneren: Nei, kylling har vi ikke idag
jeg: Oh. Det var jo dumt. Da tar jeg pastaen istedefor
kelneren: Nei, Pasta har vi ikke idag
jeg: fisk?
kelneren: nei
jeg: Hva har dere da?
kelneren: Den og den retten (peker)
Men de skal ha det: Maten er faktisk helt grei
Annies Lodge: Zombas beste restaurant, men også Zombas ekleste pizza. Dessuten drakk vi dem tom for øl en av de første dagene, så de neste to ukene var litt triste der.
Annies Fast food: Det tok litt over en time fra vi bestilte til vi fikk maten
Tasty bites: Kollegaen min kaller denne "Nasty bites", men jeg har aldri faktisk blitt syk av å gå der. Veldig god Tasty chicken. Gode muligheter til å kjøpe piratfilmer mens du spiser. Men det er som regel 12-25 filmer på en DVD, så kvaliteten er ikke å anbefale.
Den der restauranten jeg ikke vet hva heter som ligger nede i byen: Traurig!
Domino: Finfint her hvis det ikke regner. Når det regner, regner det inne også. Byens beste pizza - som fremdeles er dårligere enn noen pizza jeg har smakt andre steder.
..og dette var hele utvalget
Reklamestunts
Da vi kjørte rundt i Malawi, var det en ting man la merke til nesten med en gang: For hver eneste knøtt lille landsby fantes det minimum en bygning i disse fargene:
Og ofte var det 2 eller 3 av dem - i en landsby med kanskje 10 hus tilsammen. Jeg tenkte at dette firmaet hadde da ekstremt mange butikker, helt til jeg la merke til at det ikke kunne være noen kjede: Det var alt fra mat til telefonkort via hardware som ble solgt der. Og i tillegg var disse husene alltid veldig nymalte og velholdte.
Det gjorde meg naturligvis nysgjerrig, og jeg fant snart ut av mysteriet: Det viser seg at Zain er et mobiltelefonfirma som deler ut gratis maling til alle som er villige til å male butikken sin i deres farger og med deres logo. Snakker om effektiv reklame: Det var overalt! Og for en praktisk vinn-vinn-situasjon: Zain oversvømmer landet i reklame, mens de enkelte småbutikk-eierne får en sjans til å pusse opp bygningen sin gratis.
Og når jeg først la merke til det, så jeg at samme stuntet har vært brukt flere ganger før: Det finnes generasjoner av bygninger som er malt i fargene til logoen til et eller annet firma. Og man kan mer eller mindre se hvor lenge det er siden de hadde kampanjen sin ut fra hvor sliten malingen er.
Men favoritten min er denne:
Dirt is good!
Og ofte var det 2 eller 3 av dem - i en landsby med kanskje 10 hus tilsammen. Jeg tenkte at dette firmaet hadde da ekstremt mange butikker, helt til jeg la merke til at det ikke kunne være noen kjede: Det var alt fra mat til telefonkort via hardware som ble solgt der. Og i tillegg var disse husene alltid veldig nymalte og velholdte.
Det gjorde meg naturligvis nysgjerrig, og jeg fant snart ut av mysteriet: Det viser seg at Zain er et mobiltelefonfirma som deler ut gratis maling til alle som er villige til å male butikken sin i deres farger og med deres logo. Snakker om effektiv reklame: Det var overalt! Og for en praktisk vinn-vinn-situasjon: Zain oversvømmer landet i reklame, mens de enkelte småbutikk-eierne får en sjans til å pusse opp bygningen sin gratis.
Og når jeg først la merke til det, så jeg at samme stuntet har vært brukt flere ganger før: Det finnes generasjoner av bygninger som er malt i fargene til logoen til et eller annet firma. Og man kan mer eller mindre se hvor lenge det er siden de hadde kampanjen sin ut fra hvor sliten malingen er.
Men favoritten min er denne:
Dirt is good!
Friday, April 17, 2009
Noen bilder fra Malawi
Malawi er kanskje et av verdens vakreste land. Spesielt på den årstiden jeg var der: Rett etter regntida. Det er utrolig grønt og frodig der.
Disse to første bildene er fra beach club'en/hotellet vi var på i helgen - ved Malawisjøen.
Disse to første bildene er fra beach club'en/hotellet vi var på i helgen - ved Malawisjøen.
Tuesday, April 14, 2009
Antropologen og studenten II
Som sagt bodde jeg hos noen norske venner som var i Malawi - han var der for å ta doktorgrad i sosialantropologi, og hun for å skrive masteroppgave i demografi.
Og antropologen benyttet sjansen da jeg var der til å gjøre sine første feltstudier: Dvs. han bodde stort sett de to ukene jeg var der (med unntak av helgene mm) i en jordhytte i bushen for å komme nærmere innpå informantene sine. Og bushen, den var i underkant av en times rask gange unna der vi bodde.
Det han ikke hadde tatt i betraktning, var at det fremdeles var regntid i Malawi. Og i Malawi er det ofte sånn at jordhytter har stråtak (bølgeblikktak koster mykje penger). Et stråtak er som regel tett (nok) første regntiden, men den andre regntiden blir det ganske vått inni hytta (Stråtak koster også penger, så de prøver å få det til å vare i to år).
Første uken hans var slett ikke så ille: Familien han besøkte gikk og la seg i halv-åttetida da det ble mørkt, så han lå og kjedet seg et par timer før han fikk sove, og maten var heller mager: Familien hadde ikke penger, så de spiste en umoden mais til frokost og en banan eller to (Det må ha vært litt mer og?) til lunsj, og da student-kona hans SMSet ham om morgenen dag 2 og spurte hvordan det gikk, mumlet han noe om "våt og kald" som svar.
Og i helgen kom han hjem, og vi reiste alle sammen til et luksushotell ved Malawisjøen og hadde det glimrende.
Neste uke, derimot: Natt til tirsdag høljet det sammenhengende, og natt til onsdag høljet det sammenhengende. Klokken halv fem om morgenen onsdag, kom det en SMS til studenten: "Jeg er våt og kald. Det regner vann og rotter. Kom og hent meg"
Det viste seg at batteriet på bilen var flatt (Ikke veldig lurt å skru på bilradioen så vaktene kan høre på - og glemme å skru den av igjen), så han endte med å gå hjem i uværet.
Men: Hvorfor regnet det rotter? Det viser seg at stråtak er en yndet plass for rotter: Her kan de være i fred for hunder, og det er kort vei for å stjele mat fra menneskene som bor inni hytta. Problemet oppstår når det blir veldig vått: Da blir stråtaket veldig glatt, så rottene sklir og faller gjennom taket. Antropologen hadde fått flere av dem i sengen i løpet av natten!
Men det som imponerte meg med denne historien, var at antropologen var hjemom, fikk seg en dusj og tørre klær, og dro deretter tilbake til landsbyen og stråhytten sin for å drive mer feltarbeid!
Og antropologen benyttet sjansen da jeg var der til å gjøre sine første feltstudier: Dvs. han bodde stort sett de to ukene jeg var der (med unntak av helgene mm) i en jordhytte i bushen for å komme nærmere innpå informantene sine. Og bushen, den var i underkant av en times rask gange unna der vi bodde.
Det han ikke hadde tatt i betraktning, var at det fremdeles var regntid i Malawi. Og i Malawi er det ofte sånn at jordhytter har stråtak (bølgeblikktak koster mykje penger). Et stråtak er som regel tett (nok) første regntiden, men den andre regntiden blir det ganske vått inni hytta (Stråtak koster også penger, så de prøver å få det til å vare i to år).
Første uken hans var slett ikke så ille: Familien han besøkte gikk og la seg i halv-åttetida da det ble mørkt, så han lå og kjedet seg et par timer før han fikk sove, og maten var heller mager: Familien hadde ikke penger, så de spiste en umoden mais til frokost og en banan eller to (Det må ha vært litt mer og?) til lunsj, og da student-kona hans SMSet ham om morgenen dag 2 og spurte hvordan det gikk, mumlet han noe om "våt og kald" som svar.
Og i helgen kom han hjem, og vi reiste alle sammen til et luksushotell ved Malawisjøen og hadde det glimrende.
Neste uke, derimot: Natt til tirsdag høljet det sammenhengende, og natt til onsdag høljet det sammenhengende. Klokken halv fem om morgenen onsdag, kom det en SMS til studenten: "Jeg er våt og kald. Det regner vann og rotter. Kom og hent meg"
Det viste seg at batteriet på bilen var flatt (Ikke veldig lurt å skru på bilradioen så vaktene kan høre på - og glemme å skru den av igjen), så han endte med å gå hjem i uværet.
Men: Hvorfor regnet det rotter? Det viser seg at stråtak er en yndet plass for rotter: Her kan de være i fred for hunder, og det er kort vei for å stjele mat fra menneskene som bor inni hytta. Problemet oppstår når det blir veldig vått: Da blir stråtaket veldig glatt, så rottene sklir og faller gjennom taket. Antropologen hadde fått flere av dem i sengen i løpet av natten!
Men det som imponerte meg med denne historien, var at antropologen var hjemom, fikk seg en dusj og tørre klær, og dro deretter tilbake til landsbyen og stråhytten sin for å drive mer feltarbeid!
Utslitte bankkort
En av fordelene med Malawi - i forhold til f.eks Eritrea - er at du faktisk kan bruke minibankkort der.
En av ulempene, er at du bare får tatt ut 20.000 gærninger i slengen. Og for å finne den norske verdien av 20.000, tar man vekk en null og deler med fem, så det vil si 500 kroner.
Og som hardt arbeidende utlending har man ofte behov for mye cash: Taxi fra hovedstaden til Zomba (35.000), bensinutgifter for å få henta den forsvunne bagasjen (22.000), hotell som må betales i cash etc. etc, så oppdager man kjapt at det er praktisk med noen dollar eller euro i bakhånd.
Men det er jo enkelt for oss som bare er på kortoppdrag: Min fastboende kollega hadde større problemer: Minibankkortet hennes ble alltid utslitt kjempefort, og det var ikke bare-bare å få tilsendt nytt fra Norge..
En av ulempene, er at du bare får tatt ut 20.000 gærninger i slengen. Og for å finne den norske verdien av 20.000, tar man vekk en null og deler med fem, så det vil si 500 kroner.
Og som hardt arbeidende utlending har man ofte behov for mye cash: Taxi fra hovedstaden til Zomba (35.000), bensinutgifter for å få henta den forsvunne bagasjen (22.000), hotell som må betales i cash etc. etc, så oppdager man kjapt at det er praktisk med noen dollar eller euro i bakhånd.
Men det er jo enkelt for oss som bare er på kortoppdrag: Min fastboende kollega hadde større problemer: Minibankkortet hennes ble alltid utslitt kjempefort, og det var ikke bare-bare å få tilsendt nytt fra Norge..
Thursday, April 9, 2009
Malawisk høflighet
Malawi er et lite land, med veldig mange innbyggere: Det er faktisk det tettest befolkede området i det sørlige Afrika, og det merkes. Uansett hvor du beveger deg, så er det folk der. Jeg antar at alle egentlig har et mål, men for en utenforstående ser det av og til ut til at hovedfritidsaktiviteten til Malawere er å bare bevege seg langs veiene.
Og det neste som slår deg, er hvor hyggelige malawerne er: Absolutt alle hilser på deg hvor du enn går. Jeg vet ikke om det er fordi jeg er hvit og opplagt "turist", eller om de hilser slik på alle (Jeg mistenker det siste), men det er nå ihvertfall veldi hyggelig.
..helt til en dag du legger merke til hva som egentlig skjer. Som i mitt tilfelle: Jeg gikk min daglige spasertur til jobb over golfbanen - noe mange malawere også gjorde. Først passerer jeg en. "Hi, how are you?", sier han, uten overhodet å se på meg. Noen meter lenger nede treffer jeg på neste: "How are you?", sier han også, uten et smil eller blikkontakt eller noen ting. Og sånn gjør de alltid.
Og så begynner jeg å sammenligne med mangelen på norsk "høflighet": Er det ikke egentlig mer høflig å ikke spørre i det hele tatt dersom du ikke ønsker å høre svaret? Jeg for min del synes det er fryktelig uhøflig å spørre om hvordan noen har det uten en gang å vente på et "Fine, thank you. How about you?"
Men til syvende å sist: Malawisk høflighet er nå likevel ganske OK, da. Det tar deg ikke mange dagene før man gjenkjenner de man passerer med jevne mellomrom, og ganske snart utvikler det seg til litt mer enn den likegyldige "how are you?"
Og det neste som slår deg, er hvor hyggelige malawerne er: Absolutt alle hilser på deg hvor du enn går. Jeg vet ikke om det er fordi jeg er hvit og opplagt "turist", eller om de hilser slik på alle (Jeg mistenker det siste), men det er nå ihvertfall veldi hyggelig.
..helt til en dag du legger merke til hva som egentlig skjer. Som i mitt tilfelle: Jeg gikk min daglige spasertur til jobb over golfbanen - noe mange malawere også gjorde. Først passerer jeg en. "Hi, how are you?", sier han, uten overhodet å se på meg. Noen meter lenger nede treffer jeg på neste: "How are you?", sier han også, uten et smil eller blikkontakt eller noen ting. Og sånn gjør de alltid.
Og så begynner jeg å sammenligne med mangelen på norsk "høflighet": Er det ikke egentlig mer høflig å ikke spørre i det hele tatt dersom du ikke ønsker å høre svaret? Jeg for min del synes det er fryktelig uhøflig å spørre om hvordan noen har det uten en gang å vente på et "Fine, thank you. How about you?"
Men til syvende å sist: Malawisk høflighet er nå likevel ganske OK, da. Det tar deg ikke mange dagene før man gjenkjenner de man passerer med jevne mellomrom, og ganske snart utvikler det seg til litt mer enn den likegyldige "how are you?"
Subscribe to:
Posts (Atom)
