paradis?

I Sovjet-tiden var Moldova den store leverandøren av vin til hele riket, og i tillegg var de også stor leverandør av limstein som ble brukt som byggemateriale. I etter-sovjetisk tid har disse to tingene fusjonert, og blit til verdens største vinkjeller. Her er beviset:



Ifølge Guinnes (og turisthåndboka mi) snakker vi her om et underjordisk gruvesystem med 20 mil gruveganger. Av disse 20 milene er det bare 55 km. som er fylt opp med vin på denne måten:



og her lagres det totalt ca. 2 millioner flasker vin!

Våre verter på statistikkbyrået tok oss med på sightseing i denne vingruven, hvor vi først kjørte rundt med minibuss hule etter hule, før vi var ute og gikk en tur blant vinflaskene, for så å avslutte med vinsmaking og lunsj.

..og ja, folk har gått seg vill i gangene her. Men de har funnet en løsning på problemet: På de egenproduserte vinene har de laget en etikett med kart over gruvegangene på. Men gitt at du går deg vill: Håper du husket å ta med en vinåpner før du kom hit.



Jeg falt forresten litt for pynten i innkjørselen til anlegget, jeg. Snakker om harry?

I disse epidemi-tider..

Jeg stakk som sagt innom kirken i Chisinau - en veldig ortodoks en med massemasse gullmalerier og ikoner og sjal på hodene og stearinlys for de døde osv.

..og jeg klarte å kræsje inn midt i nattverden. Interessante greier: En lang kø var dannet fra inngangen og opp til koret hvor det hele foregikk. Og der oppe stod det en prest og delte ut vinen eller brødet eller hva det var (ikke begge deler). Og det jeg reagerte på, var at han matet alle deltakerne med skje. Den samme skjeen!

Skulle ikke trodd de hadde hørt om svineinfluensa!

Weeeeeeh! MacDonalds!

Moldova er første land jeg noengang har jobbet i for SSB som har en MacDonalds!

(Ikke det at jeg noengang spiser der, altså.. Men det føltes så.. så.. unormalt, lissom!)

Museumsbesøk i Moldova

Jeg har ei venninne som har vært mye i Chisinau - hovedstaden i Moldova - så jeg spurte henne "Hva kan man gjøre som turist i den byen?" Jeg hadde nemlig en helg der, uten noen å henge sammen med, så jeg tenkte å drepe litt tid.
Hun svarte "Ta deg en tur gjennom parken, innom kirken og opp hovedgaten. Det er gjort på et kvarter."

Inkluderer man litt shopping (Jeg fant naturligvis en mengde stoffbutikker, en veldig suspekt Mango, og min favoritt østblokk-butikkjede som de også har i Albania: Terra Nova), og lunsj, klarer man greit å få lørdagen til å gå. Og på søndagen fant jeg ut at Nasjonalgalleriet var en god ide å gå på!

Jeg fant en dør der museet i følge kartet skulle ligge, jeg åpnet døren og kikka inn. Der var det en mann som stod i en trapp, og det så ikke så veldig riktig ut, så jeg snudde meg for å gå "Museum?" spurte han, og jeg svarte "да" (russisk-leksjonene mine kommer jammen meg godt med!) Han pekte opp trappen, så jeg tuslet dit.

I andre etasje var det én dør, som jeg åpnet. En gammel dame kom overstrømmende mot meg og skravlet ivei. Det hang noen bilder på veggene, så jeg konkluderte med at "Dette er museet".

Damen skrudde på lyset, og ba meg løse ut billett, hvilket jeg gjorde. Etter å ha sett på alle maleriene, gjorde jeg meg klar til å gå. "нет, нет", sa hun, og gjorde tegn til at jeg skulle følge etter. Hun skrudde av lyset, og vi gikk ut på gata, ned kvartalet, rundt hjørnet, og inn i et nytt hus. Der satt det en gammel dame i et mørkt rom fullt av malerier.

Den gamle gamle damen forsvant, mens den nye gamle damen skrudde på lyset og oppfordret meg til å ta en kikk. Jeg ble etterhvert ferdig med første rommet, og gikk inn i det neste. Lyset i salen bak meg ble skrudd av, og en gammel dame i den nye salen skrudde på lyset.

Etter tredje rommet i denne bygningen hvor lyset ble skrudd av idet jeg forlot et rom, og på idet jeg kom inn i et, ble jeg oppfordret til å gå opp en etasje til, hvor samme rutinen gjentok seg.

Fascinerende økonomi, dette her: De hadde råd til å ansette noe slik som 8 gamle damer til å ta seg av meg som den eneste gjesten, men de hadde ikke råd til å la lyset stå på et minutt mer enn nødvendig.

..jeg har igrunnen sagt det før: Arbeidskraft er for billig i noen land!
(Og dessuten føltes det innmari sært å være gjest på et slikt sted)

Moldova

Jeg har vært ganske spent på Moldova ganske lenge: Det er i øst-Europa, det har vært(*) et av de to fattigste landene i Europa, og det er et forhenværende kommunist-regime. Og alle disse egenskapene har de felles med Albania, så hvor like (eller forskjellige) er de to landene?

I begynnelsen av denne måneden fikk jeg sjansen til å finne det ut: Jeg skulle på to ukers kombinert mission: Første uka skulle jeg komme med forslag til IT-løsning for demografi- og migrasjonsstatistikk, mens deler av andre uka skulle vi disuktere en kravspec for et bedriftsregister.

Og forskjellen mellom de to landene var mye større enn forventet. Mens Albania er fullt av søppel og skrot, er Moldova ganske rent og ryddig og parkene er til og med velholdte. Og mens de offentlige bygningene kanskje har et litt slitent preg utenfra, er de alltid nymalte og vedlikeholdte inni. Og de er til og med holdt rene! Med dopapir på toalettene! (Dette gjelder ihvertfall de 4-5 offentlige bygningene jeg var inni)

..og man sitter igjen med en følelse av at på tross av at BNP-en til Moldova bare er halvparten av den til Albania, så får de forferdelig mye mer ut av pengene, og hvis det er bare ett av dem som kommer seg ut av fattigdommen, så er det Moldova!

(*)I dag er det vel et av de tre fattigste landene: Kosovo seilet vel opp som det fattigste da det ble en egen stat.

Forskjellen mellom ekte nerder og wannabees (Java vs. SAS)

Konferansen jeg var på i Antwerpen var en konferanse om java, og som vanlig med IT-konferanser, var ratioen menn - kvinner ca. 99 - 1.

Jeg var på en nesten tilsvarende konferanse for noen år siden. Den gangen var det SAS-konferanse, og SAS er et statistikk/datawarehouse/datamining/etc-verktøy som brukes mye av "blåruss".

Denne gangen slo det meg veldig fort at det er en grunnleggende forskjell på folk som programmerer java og de som jobber med SAS: I begge tilfellene var dokøene til herretoalettet uendelig lange, og jeg som kvinne følte en viss tilfredstillelse ved å surfe forbi guttekøa og inn på jentedo.

Forskjellen var at mens SAS-gutta holdt seg til sin egen kø, var Java-gutta ganske kjappe til å blåse i sånne konvensjoner og smitte over i vår kø.

Råttent gjort, synes jeg: Når jeg en eller to ganger i livet ikke bare slipper damedokøen, men i tillegg har gleden av å se det annet kjønn slite med de problemene vi pleier å ha, så ødelegger nerdene hele gleden min!

Et lite mellomspill: Belgia

Var hjemme én natt etter å ha vært i Zambia, før jeg reiste videre på Javakonferanse i Belgia. Første gang på veldig lenge at jeg skulle reise i jobb-greier i et vestlig land (Hmm.. hva heter sånne land for tida? Begrepet "vestlig" er jo blitt politisk ukorrekt - eller er det upolitisk korrekt). Jeg gledet meg. Alt er lissom så mye enklere når infrastruktur og sånn fungerer.

Det stod på web-siten til konferansen at det bare var å ta buss nummer 31 for å komme til konferansesenteret. Jeg spurte mannen i resepsjonen om hvor den gikk fra. Han begynte å lete etter info på PCen sin. Etterhvert så han mer og mer forvirra ut. "Den bussen går fra jernbanestasjonen", sa han. "Nei", sa jeg "Den skal gå her fra hotellet". han lette videre.. og videre.. og videre..

Til slutt konkluderte han med at den går 3 ganger i timen, og pekte på kartet et godt stykke unna hvor jeg kunne ta den.

Jeg gikk dit, og der gikk det ingen 31-buss. 30-bussen gikk, men det var jo ikke den jeg skulle med. Jeg tenkte at da blir det taxi, men jeg hadde dessverre ikke cash, og jeg hadde oppdaget dagen i forveien at belgiske taxier ikke tar kort. Jeg begynte å gå mot sentrum på leting etter en minibank.

Etter en halvtime hadde jeg verken funnet minibank eller taxi. Til slutt fant jeg en trikk, fikk skrapt sammen nok penger til bilett, og oppdaget heldigvis at jeg hadde tatt feil av tida og at konferansen begynte en halvtime seinere enn jeg trodde.

Men det er i sånne situasjoner man lengtet tilbake til Zambia og privatsjåføren vi hadde blitt tildelt for de to ukene vi var der. Den vestlige verden er ganske oppskrytt til tider!