Sunday, June 27, 2010

Å være den største turistattraksjonen..

Det er ikke mange utlendinger i Bangladesh. Med unntak av de andre som bodde på hotellet, tror jeg jeg kun så andre hvite én eller to ganger. Og bangladesherne selv var heller ikke vant til å se sånne rare mennesker - og gjett om de glodde! Det er tydeligvis helt sosialt akseptabelt å nistirre på andre i den kulturen. Og lonely planet-en min hadde forsåvidt advart oss: "Ikke gå på nasjonalmuseet på fredager. Der er den dagen Bangladeshere elsker å gå der, og du risikerer selv å bli den viktigste attraksjonen der"

En dag var vi på sightseeing i gamlebyen. Som mange andre gamlebyer, var dette en plass hvor bredden på gatene var 2-3 meter, og det var fullstappet med mennesker og salgsboder. Og det var naturligvis en labyrint uten like. Etterhvert hadde vi behov for å ta en titt på kartet. Min kollega syntes det var en dårlig ide: Folk kom bare til å stoppe og stirre på oss. Men vi hadde ikke noe valg, så vi gikk inn i et litt roligere smug for å finne ut hvor vi egentlig var..

..Etter ca. 4 sekunder hadde det samlet seg en mengde på 40-50 mennesker som stod tett inntil oss og bare glodde på oss. Vi latet som ingenting - kikket ned på kartet og diskuterte på norsk hvor vi trodde vi kunne være. Da vi hadde funnet ut av det, kikker jeg fort opp, og sier høyt "Hi, everybody, How are you today?" mens jeg gliser bredt. Gjett om de ble paffe og forsvant fort!

Thursday, June 24, 2010

Deilig å være hvit og rik?

For noen år siden satt jeg og to venninner på en uterestaurant i Roma med dagens første utepils. Solen skinte, vi hadde langhelg og alt var fantastisk, og plutselig sier en av venninnene "Aaaah! Det er deilig å være hvit og rik, dere!"

Vi lo godt av absurditeten i utsagnet hennes.. Det holder vel egentlig bare å være rik for å oppnå den øyeblikksgleden vi hadde akkurat der og da.

Men da vi skulle hjem fra Bangladesh fikk vi virkelig oppdage fordelen med å være hvit og rik: Vi kom på flyplassen og stilte oss i innsjekkingskøen. Det tok ca. 4 sekunder før en pent kledt mann hentet oss ut av køen, sa "Dere skal sjekke inn her", og pekte på business-innsjekkingen (nei, det var ikke star alliance-fly, så jeg kunne ikke ha brukt gullkortet mitt).

Vi syntes det var litt rart, men greit det: kanskje de syntes køene ble for lange så de ville avløse litt..

Seinere skulle vi boarde flyet, og vi var de eneste hvite, laaaangt bak i køen. Igjen kom en mann og geleidet oss forbi alle som stod og ventet. Og vi var ikke lenger i tvil: Det var på grunn av hudfargen vår.

En form for omvendt rasisme som var ganske overraskende..

En millionby uten forurensning..

Det verste med Dhaka er trafikken: Uansett hva du skal, blir du stående i time etter time i kø - har aldri vært borti så vanvittig trafikk før.

Men til tross for dette var det overraskende lite eksos. Så lite at jeg syntes det var rart: man har jo bodd i Tirana - eller Oslo en vinterdag for den saks skyld, så man vet at det skal være mye verre enn som så.

Og snart fikk jeg svaret: Det er forbudt med bensin og diesel innenfor bygrensa! Eneste byen jeg har hørt om som har et slikt forbud. Istedenfor gikk bilene på CNG (Compressed Natural Gas).

I tillegg var det forbudt med plastikkposer der, så byen var faktisk ganske mye mindre skitten og tilgriset enn man skulle forventet av en by på den størrelsen.

glimrende journalistikk

Jeg elsker å lese lokalaviser når jeg er ute og reiser - dersom det finnes noen engelskrpsåklige, og det gjør det ofte.

I Bangladesh fikk vi levert avisen på hotellrommet hver morgen. Stor kilde til underholdning, mest fordi blangladeshisk skrivestil er vanvittig pompøs i forhold til hva vi er vant med i Norge, spesielt leserinnleggene var fantastiske.

Mitt favorittklipp: "I tusenvis av år har astrologene sagt at stjernene og planetene har innvirkning på jorden; Nå kan det vise seg at de har rett: Solen og månen kan påvirke utbrudd av jordskjelv, sier forskerne.."

En pæreis i premie til den som gjetter hvorfor dette var favoritten!

Friday, June 18, 2010

Lykken er..

Midt oppi historiene fra Bangladesh: Jeg har vært i Saudi-Arabia en uke, og mer om det kommer nok seinere i bloggen (Må bare skrive meg ferdig om Bangladesh først).

Etter en uke i svart muslim-kappe, brennende hete, ufrihet og ørken så langt øynene kan se:

Lykken er å lande på Frankfurt flyplass, bevege seg til Star alliance-loungen (man har gull-bonuskort, seff), bøtte champis i fire-fem timer før man setter seg på neste fly, for deretter rusle hjem fra flybussen og glede seg over synet av mennesker, grønt gress, blomster, barn som leker, naken hud i solsteiken, en behagelig bris mot kroppen, smil og glede. ..Og til slutt avslutte dagen i hengekøya på balkongen mens man smaker på litt taxfritt.

Bedre kan man ikke få det.

Wednesday, June 16, 2010

Manglende bokstav.

"Hva var det dere het igjen, dere to norske?" sa min bangladeshiske counterpart. "Jeg er Anne, og kollegaen heter Siv". "Sib?" "Nei, Siv!" "Sib". Det går opp for meg at de ikke kan si "v" i det landet, så jeg går med på "ja, Sib".

Og ellers? IT-mannen jobbet mest med "Bisual Basic", mens "Serbice oriented architecture" hadde han ikke vært så mye borti enda.

Tuesday, June 15, 2010

Bombe-angst

Hver gang vi tok taxi hjem til hotellet i Bangladesh, ble det brukt sånne speil til å søke om det var festet bomber under bilen idet den kjørte inn i oppkjørselen til hotellet.

..Fint med sikkerhet, men er det ikke rart at de aldri tok en kikk inni bilen - eller i bagasjerommet?

Behagelig liv med tjenere..

På statistikkontoret i Bangladesh var det ansatt tjenere. Jeg tror det var to i vår korridor - mest for store sjef underdirektøren, men jeg og min kollega fikk tilbud om å bruke dem dersom vi ville ha te eller lignende. Det var bare å ringe med bjella.

Vi som var gjester, og med vår norske kulturbakgrunn, fikk oss ikke helt til det, men det var interessant å følge med på hva underdirektøren gjorde: Hver gang det ble strømbrudd, ringte han på tjeneren: Det ble altfor varmt, må vite, og noen måtte åpne vinduet..Som var rett bak ham så det hadde vært å vri stolen 180 grader og ta det opp selv. Snakk om latskap!

Men apropos tjeneren: Vi lærte oss ganske fort det bengalske/bangalesiske ordet for "takk", og da tjeneren kom med te til oss, sa vi det: "Tonnobat". Han ble litt paff i begynnelsen tror jeg; tjenestene hans pleide visst å bli tatt for gitt.. Og da ukene våre i Bangladesh gikk mot slutten, sa han alltid "Tonnobat" til oss som svar på "Tonnobat". Tror det var vel så mye fordi han satte pris på å bli satt pris på, som for det faktum at det var det eneste felles ordforrådet vi hadde..

Sunday, June 13, 2010

Apropos muslimsk påkledning

Vi satt på statistikkontoret i Dhaka og jobbet. Og som vanlig var det strømbrudd annenhver time (Mye kjekkere måte å rasjonere strøm på enn hva som var vanlig i Albania: Der skrudde de av strømmen opptil 8 timer i strekk - uten å advare oss om når det kom til å skje. Men selvfølgelig: Strøm-sparingen blir ikke like effektiv når du er forberedt; da passer du jo på å bruke strømmen den timen du har den.)

I timen med strømbrudd var det naturligvis ingen aircondition, så vi lukket opp dører og vinduer for å få litt gjennomtrekk (og det var egentlig mer behagelig enn timen med strøm, fordi vi ble forvist fra kontoret med AC da direktøren kom hjem fra reise og skulle bruke kontoret selv, så det eneste vi hadde denne uka, var en takvifte)

En ettermiddag gikk en av de to vi jobbet med, mannen, ut i noen ærender, så vi to kvinner fra SSB ble sittende å jobbe kun med en bangladeshisk kvinne. Etter noen minutter klager hun på varmen, og fortsetter med "Nå som vi bare er kvinner her, kan jeg jo gjøre noe med det", og bretter opp ermene - nesten opp til albuene.

Det kan ikke være særlig OK å leve med muslimske kleskoder.

Mitt første ordentlig muslimske land..

Vi skulle i to uker til Bangladesh for å samle data om tusenårsmålene til FN. Det er ikke Sharia-lov i Bangladesh, men de er likevel ganske muslimske der: Det er vanskelig, men ikke umulig å få tak i alkohol, det er umulig å finne svinekjøtt, folk går tildekket kledt, og kvinner har alltid et eller annet på hodet.

..og jeg hadde lest i reisehåndboken at man skulle kle seg "anstendig". Med det menes blant annet ganske lange skjørt, og ingen bare skuldre.

Så jeg pakket mitt mest anstendige tøy: lange skjørt og bluser med lengst mulig ermer (men samtidig er jo Bangladesh hvor temperaturen ofte er "37 degrees. Feels like 45" og lignende, så det er begrensa hvor tildekket man orker å være).

Første dagen kom jeg i skjørt og kortermet (men ingen bare skuldre), og det var helt greit. Neste dag kom jeg tilsvarende kledt, fremdeles greit. Tredje dagen tok jeg på meg en helt ermeløs bluse, men dekket til skuldrene med et sjal, noe som faktisk gjorde meg litt mer tildekket enn de tidligere dagene.
Da jeg kom inn på kontoret så jeg bare min counterpart lyse opp i et respektfullt blikk, hvorpå hun sier "Så fin du er i dag"
Jeg gikk med sjal oftere, jeg.

Amerikanske militærgutter

Ok - jeg lagger litt med å skrive i bloggen for tida.. Det begynner jo å bli en stund siden "Queens day" - Nederlands nasjonaldag den 30. april, men jeg stoppet der på veien til Bangladesh - for å treffe 15-20 av vennene jeg hadde da jeg bodde i Albania. Det var ganske stort å treffe alle igjen, og som en av oss påpekte: Antagelig for siste gang: Det er bare noen få av oss igjen i Albania, og de siste reiser nå til sommeren, så da er vi spredt utover i USA, Solomonøyene, Afrika, Asia, Europa etc.

For de som ikke har opplevd queens day: Det er en dag med mye flere mennesker i gatene enn det vi har på 17. mai i Norge, alle kler seg i oransje, og de fleste drikker store mengder alkohol. Det samme gjorde vi: Vi var 20 oransjekledte mennesker i en oransjekledt menneskemengde alla denne:



(Gatene er mer fullpakket enn kanalene).

Så hvordan gjør man det når man er 20 mennesker som ikke vil miste hverandre en en slikvfolkemengde?

Man følger strategien til vår venn som jobber som amerikansk sikkerhetsvakt i en ambassade: Uansett hvor vi går, så holder vi opp en arm, og passer på å holde tommelen inn i håndflaten.

Og slik gikk vi da, alle 20 - hele dagen. Og det var mange nederlendere som holdt opp armen for å finne hverandre, men ingen av dem holdt tommelen inn i håndflaten, så vårt signal var alltid lett å kjenne igjen.

I åttetida om kvelden - etter en hel dag i sol og fest og drikking - var vi fremdeles samlet. Ganske imponerende, ikke sant?
(men da var det tendenser til å miste konsentrasjonen, så vi kom oss hjem til hotellet for å fortsette festen der)