Monday, December 21, 2009

Moldova

Jeg har vært ganske spent på Moldova ganske lenge: Det er i øst-Europa, det har vært(*) et av de to fattigste landene i Europa, og det er et forhenværende kommunist-regime. Og alle disse egenskapene har de felles med Albania, så hvor like (eller forskjellige) er de to landene?

I begynnelsen av denne måneden fikk jeg sjansen til å finne det ut: Jeg skulle på to ukers kombinert mission: Første uka skulle jeg komme med forslag til IT-løsning for demografi- og migrasjonsstatistikk, mens deler av andre uka skulle vi disuktere en kravspec for et bedriftsregister.

Og forskjellen mellom de to landene var mye større enn forventet. Mens Albania er fullt av søppel og skrot, er Moldova ganske rent og ryddig og parkene er til og med velholdte. Og mens de offentlige bygningene kanskje har et litt slitent preg utenfra, er de alltid nymalte og vedlikeholdte inni. Og de er til og med holdt rene! Med dopapir på toalettene! (Dette gjelder ihvertfall de 4-5 offentlige bygningene jeg var inni)

..og man sitter igjen med en følelse av at på tross av at BNP-en til Moldova bare er halvparten av den til Albania, så får de forferdelig mye mer ut av pengene, og hvis det er bare ett av dem som kommer seg ut av fattigdommen, så er det Moldova!

(*)I dag er det vel et av de tre fattigste landene: Kosovo seilet vel opp som det fattigste da det ble en egen stat.

Wednesday, December 16, 2009

Forskjellen mellom ekte nerder og wannabees (Java vs. SAS)

Konferansen jeg var på i Antwerpen var en konferanse om java, og som vanlig med IT-konferanser, var ratioen menn - kvinner ca. 99 - 1.

Jeg var på en nesten tilsvarende konferanse for noen år siden. Den gangen var det SAS-konferanse, og SAS er et statistikk/datawarehouse/datamining/etc-verktøy som brukes mye av "blåruss".

Denne gangen slo det meg veldig fort at det er en grunnleggende forskjell på folk som programmerer java og de som jobber med SAS: I begge tilfellene var dokøene til herretoalettet uendelig lange, og jeg som kvinne følte en viss tilfredstillelse ved å surfe forbi guttekøa og inn på jentedo.

Forskjellen var at mens SAS-gutta holdt seg til sin egen kø, var Java-gutta ganske kjappe til å blåse i sånne konvensjoner og smitte over i vår kø.

Råttent gjort, synes jeg: Når jeg en eller to ganger i livet ikke bare slipper damedokøen, men i tillegg har gleden av å se det annet kjønn slite med de problemene vi pleier å ha, så ødelegger nerdene hele gleden min!

Saturday, December 12, 2009

Et lite mellomspill: Belgia

Var hjemme én natt etter å ha vært i Zambia, før jeg reiste videre på Javakonferanse i Belgia. Første gang på veldig lenge at jeg skulle reise i jobb-greier i et vestlig land (Hmm.. hva heter sånne land for tida? Begrepet "vestlig" er jo blitt politisk ukorrekt - eller er det upolitisk korrekt). Jeg gledet meg. Alt er lissom så mye enklere når infrastruktur og sånn fungerer.

Det stod på web-siten til konferansen at det bare var å ta buss nummer 31 for å komme til konferansesenteret. Jeg spurte mannen i resepsjonen om hvor den gikk fra. Han begynte å lete etter info på PCen sin. Etterhvert så han mer og mer forvirra ut. "Den bussen går fra jernbanestasjonen", sa han. "Nei", sa jeg "Den skal gå her fra hotellet". han lette videre.. og videre.. og videre..

Til slutt konkluderte han med at den går 3 ganger i timen, og pekte på kartet et godt stykke unna hvor jeg kunne ta den.

Jeg gikk dit, og der gikk det ingen 31-buss. 30-bussen gikk, men det var jo ikke den jeg skulle med. Jeg tenkte at da blir det taxi, men jeg hadde dessverre ikke cash, og jeg hadde oppdaget dagen i forveien at belgiske taxier ikke tar kort. Jeg begynte å gå mot sentrum på leting etter en minibank.

Etter en halvtime hadde jeg verken funnet minibank eller taxi. Til slutt fant jeg en trikk, fikk skrapt sammen nok penger til bilett, og oppdaget heldigvis at jeg hadde tatt feil av tida og at konferansen begynte en halvtime seinere enn jeg trodde.

Men det er i sånne situasjoner man lengtet tilbake til Zambia og privatsjåføren vi hadde blitt tildelt for de to ukene vi var der. Den vestlige verden er ganske oppskrytt til tider!

Julestemning mm. i Afrika

Det var nesten som å være hjemme: Et ekte pepperkakehus med snø og juletre! Eneste forskjellen er at nissen er afrikaner - det var forøvrig alle julenissene i Zambia



På samme cafeen solgte de souvenirer. Hva med en ekte, norsk sjiraff?



..og jeg bare elsket dette skiltet:

Når kontakt-overgangen tar kvelden

Som kjent er det forskjellige standarder for kontakter i forskjellige land (og i noen land - som feks Albania - har de ikke standarder overhodet.. Alle kontakthullene er litt forskjellige, så man ender som regel med å lete rundt i huet for å finne det hullet som passer best).

I Zambia hadde de sånn britisk standard med tre huller i kontakthullet. Jeg hadde bare med meg én overgang: En dårlig Clas Ohlson-variant som tok kvelden etter få dager. Heldigvis hadde min kollega med seg to, så vi klarte å dra igang begge pcene våre.

Men en dag glemte jeg naturligvis å ta med overgangen jeg lånte på jobb. Men min kjære kollega hadde bodd i Uganda et år, og visste råd: "Du bare stikker en plastikk-dings inn i det øverste hullet. Da blir det nemlig mulig å stikke en vanlig norsk kontakt inn i de to nederste hullene, og når den norske kontakten er vel inne, kan du ta bort plastikk-dingsen igjen."

Og det virka som bare det, det! Kjekt å vite til neste gang man glemmer overgangen, ikke sant?

For øvrig var vi ikke veldig imponert over elektriker-arbeidet som var gjort på jobb. Se her, for eksempel (Dette er etter at jeg har lurt inn en norsk kontakt i det engelske kontakthullet):

Wednesday, November 11, 2009

Å jobbe i Zambia

Jeg var i Zambia i nesten to uker, og kan naturligvis dermed uttrykke meg med 100% sikkerhet om at fra kultur til politikk i landet, ikke sant?

Det som overrasket mest er i positiv retning: I motsetning til andre land jeg har jobbet i i dette området, dukker stort sett Zamberne på avtalt tidspunkt. Og de er på jobb hver dag! Hele dagen! Dette kan jo høres ut som at det burde være relativt normalt, men det er det ikke nødvendigvis: Offentlig sektor betaler ofte så dårlig at de ansatte må ha en ekstrajobb for å overleve. Og denne ekstrajobben består ofte i at de har startet et lite firma, og det å være gründer tar naturligvis tid..

Men dette gjorde arbeidssituasjonen mye enklere: at de vi skulle samarbeide faktisk var på jobb. Men det er en ting jeg liker enda bedre: Zambierne stiller spørsmål.
Mens man ofte i andre land later som at man forstår hva det er snakk om, og nærmest mister litt ansikt dersom man ikke kan tingene vi jobber med, er Zambierne nysgjerrige og spør og diskuterer hele tiden. Fordelen med dette er naturligvis at vi dermed vet hva de kan og ikke kan, og kan planlegge ut fra det.

Men det er naturligvis skjær i sjøen. Når jeg sier at Zamberne er på jobb i arbeidstida, så er jo det vel og bra. Problemet var bare at de var så nedlesset i arbeid at de slett ikke egentlig hadde tid til å samarbeide med oss.. Og da blir det fort litt begrenset hva man får utført..

Saturday, November 7, 2009

..ikke så lur som han trodde..

Jeg og min kollega hadde vært rundt i et av markedene i Lusaka, og trengte noe å skylle ned støvet med, så vi satte oss i baren på et ganske dyrt hotell og bestilte kaffe, tonic og en øl.
Da vi skulle betale, kom kelneren med en håndskrevet lapp hvor det stod 30.000 på, og ikke noe mer.

"Rar regning", tenkte vi. Kelneren sa at kassaapparatet var i stykker, så det var derfor vi fikk regningen på den måten. Vi syntes det hele var muffins, og ba om å få se menyen. Der stod det at en øl og en tonic kostet tilsammen 16.000 Kwatcha, mens kelneren fortalte oss at kaffe - som ikke stod på menyen - kostet 5.000.

Kelneren begynte å innse at han hadde tabbet seg, og var plutselig villig til å skrive ut regningen likevel. Vi fikk en ny regning hvor det var spesifisert øl og tonic, tilsammen 16.000. Og kelneren sa at regningen totalt var på 25.000, siden han ikke kunne skrive ut kaffe på regningen.

Vi påpekte at 16.000 + 5.000 var 21.000. Slett ikke 25.000 som han sa. Men han stod på sitt.. En liten stund.. til han innså at det ikke nyttet. Da beklaget han at han ikke var så flink til å regne..

Fascinerende hvor dum kelneren trodde det var mulig for oss å bli. Det verste er at hadde han spesifisert den håndskrevne regningen, og fått summene til å gå opp til å være 30.000, så hadde vi ikke reagert overhodet! Skal du først svindle folk, bør du gjøre det litt bedre enn det han gjorde!

(30.000 kwatcha er 35-40 kroner. Ingen stor formue. Det var naturligvis prinsippet å bli svindlet vi reagerte på, ikke beløpet..)

Zambia

Jeg har vært i Lusaka - hovedstaden i Zambia i nesten en uke. Vi bor på et hotell i et kjøpesenter i "utkanten" av byen. Men det viser seg at det meste av Lusaka er i "utkanten" av byen: Byen er kjempediger i utstrekning. Om ikke annet, så har ihvertfall dette landet nok av plass! Og med unntak av et knøttlite område som kalles sentrum, føles alt veldig forstadsaktig her.

Og overraskelsen var ganske stor da vi kom til landet: Jeg har vært flere ganger i nabolandet Malawi, så jeg hadde sett for meg noe lignende: Veldig slitent, skittent og kaotisk. Men kjøpesenteret vårt viste seg å være veldig europeisk/utkants-amerikansk: En-etasjers bygninger rundt en diger parkeringsplass med stort sett sør-afrikanske butikkjeder. Og du får til og med tak i alt hva du måtte ønske deg! Stor forskjell fra de andre afrikanske landene jeg har vært i.

I tillegg er temperaturen behagelige 25-35 grader nå midt på sommeren, og det er blomster overalt. Hadde det ikke vært for kriminaliteten og avstandene, tror jeg jammen meg jeg kunne slått meg ned her, jeg!

Monday, October 5, 2009

Apropos marked..

Som jeg skrev om i forrige artikkelen: Siste dagen i Kirgisistan ble brukt i byens store marked. I begynnelsen så det bare ut som et helt vanlig, digert utendørsmarked av den typen du finner overalt i utlandet:

Selv om krydderutvalget kanskje er litt større enn jeg var vant til fra Albania (Rart, forresten. Kirgisisk mat er veldig lite krydret. Nesten så den blir litt kjedelig, faktisk):

Men så kom vi over i kjøttavdelingen, og jeg har aldri sett så mange døde dyr på en plass! Det var dyreskrott etter5 dyreskrott, og folk som stod og slaktet, og.. og.. sauehoder, for eksempel: Lyst på et smalahåve eller to?

Eller hva med en deilig fersk tunge?

Friday, October 2, 2009

Gjæret hoppemelk og tørket yoghurt

I kirgisistan var det fremdeles det sesong for gjæret hoppemelk, og et av målene mine (i tillegg til å gjøre jobben min, lissom), var å få meg en tår av denne tradisjonelle drikken.

Siden hoppemelk er vanskelig å få tak i i Bishkek sentrum, var egentlig planen å ta en taxitur ut på landet for å kjøpe, men plutselig kom visedirektøren for det Kirgisiske statistikkbyrået med en liter kumis, som det heter, til meg!

Jeg tok en prøvende slurk med en gang. Hvis dere tenker dere det forferdeligste dere noengang har smakt og ganger det med ti, så får dere smaken på dette. Jeg gjorde gode miner til slett spill, og sa "interesting taste, men bør den ikke heller nytes avkjølt?" Jo, de var enige i det. I tillegg påpekte jeg at det var litt for surt etter min smak, så jeg ville blande det med honning, og de mente de at slett ikke var uvanlig å gjøre for kirgiserne heller.

Så jeg tok med meg flasken hjem til hotellet og tømte den i do.

Neste morgen fortalte jeg om hvor mye bedre jeg likte den kald og med honning. De lurte på hvordan jeg følte meg. "Helt fin", var mitt svar, "hvordan det?"

Det viste seg at første gang man drikker kumis får de aller fleste magasjau av en annen verden. Men jeg har jo alltid skrytt av min sterke mage!

Neste dag var det lørdag, og jeg og min krigisiske kollega var turister på det store markedet. Der var det så mye rart, at jeg fant ut jeg måtte smake på alt som var der: Også saltet, tørket yoghurt som de bruker som snacks til øl. Og hvis jeg hadde syntes hoppemelka var ille, så var dette tusenganger verre.

Heldigvis dro jeg hjem til Norge samme kveld, og rakk hjem til leiligheten min før magasjauen begynte.

Hva jeg lærte av dette? Antagelig har magen min blitt enda sterkere! Immun mot enda flere skumle basiller og basillusker. Neste gang blir det eksperimentering på markeder i Afrika!

På fagforeningstur i Kirgisistan

Jeg var i Kirgisistan nok en gang for et par uker siden, og var heldig nok å bli invitert med på helgetur med fagforeninga der. Det eneste jeg visste om det i forkant var at det var en firetimers busstur dit, og at "antall stjerner på hotellet antagelig var negativt"

Jeg møtte opp ved bussen torsdag ettermiddag og oppdaget at fagforeningsturer i statistikkbyrået i Kirgisistan ikke er helt som i Norge. Dette var langhelg for hele familien, og ellers alle som ønsket å være med. Minibussen var stufull! Så full at ungene måtte stå - eller sitte på noens fang.

En halvtime etter avreise var det en som foreslo "Let's make a table!" Fram med brød, spekepølse, hjemmedyrkede tomater og papirkaer, og helgens første vodkaflaske.

5 timer seinere var vi fremme. "Hotellet" viste seg å være eid av fagforeninga - en arv fra kommunisttiden, og vi var 5 voksne og 2 barn (blant annet en 14-årig gutt) som skulle dele en liten hytte utenfor hovedbygninga - med tilsammen 5 senger, ingen dusj overhodet (det gjalt for hele hotellet), og utedo av typen "hull i gulvet". Jeg trodde jeg ikke hadde noe valg, og prøvde å spille entusiastisk, men kirgiserne hadde tatt en kikk på ansiktsuttrykket mitt, og gått og booket et enerom til meg på hotellet med en gang (Jeg vet det: Jeg er ingen god skuespiller!) Egen seng og vannklosett er lissom ganske OK synes jeg.

Da vi var vel installert, var det nok en gang noen som sa "Let's make a table!". Frem igjen med brød og ost og pølse og vodka..

..og det var essensielt det som skjedde den helga. Overalt hvor vi var, var det noen som sa "let's make a table"! På stranda, i bussen, utenfor hytta. Og vi gikk aldri noe sted uten å ha med effekter nok til å "lage et bord".

Gjenoppliving av bloggen

Det er lenge siden jeg har skrevet her. Etterhvert som jeg reiste til flere og flere land uten å ha tid til å skrive, ble listen over planlagte artikler så lang at jeg ikke orket å begynne på den en gang.

Men nå begynner jeg litt fra scratch igjen. Jeg har nemlig fått meg ny jobb. Fremdeles i SSB (Man vil jo ikke slutte på et sted med så fantastiske muligheter), men ny avdeling: Nå jobber jeg fulltid på Seksjon for utvikling, noe som betyr at jo mer jeg reiser, desto gladere blir sjefen (tror jeg).

Dette blir gøy!

Monday, June 1, 2009

Щи да каша – пища наша!

Jeg er egentlig ikke ferdig med å skrive om turen min til Malawi og deretter Johannesburg, men nå er jeg tilbake i Kirgisistan og har vært her i over en uke allerede, så jeg får skrive litt om det innimellom, og heller komme tilbake til Afrika etterhvert.

Jeg var her første gang for et halvt år siden - ganske uforberedt på at ingen kunne engelsk, og at jeg ikke kunne russisk elller kirgisisk.. Jeg kunne selvfølgelig ikke en gang lese bokstavene. Og som jeg skrev om den gang, det å peke på munnen sin gjentatte ganger er ikke et internasjonalt tegn for "Gi meg dagens rett".

Denne gangen er jeg mer forberedt: Ikke bare har jeg med meg en lommeparlør i tillegg til at jeg har lært meg alfabetet, men jeg har også begynt å lære meg litt russisk - som for eksempel setningen i tittelen. Den betyr "Kålsuppe og grøt - det er vår mat". Så istedenfor å peke på munnen når jeg er sulten på restaurant, kan jeg nå bestille både kålsuppe og grøt! Og borsch - rødbetesuppe. Og kjleb - brød og ikke minst: Piva - ØL!

Det blir ikke ensidig i det hele tatt!

Monday, May 11, 2009

Karriere som restaurantkritiker?

Denne gangen var jeg 2 uker i Zomba. Siden jeg var så heldig å bo privat, rakk jeg ikke i samme grad som jeg ellers ville gjort det å slite ut byens restauranter. Men likevel: Det er 6 restauranter jeg vet om i Zomba (inkludert et par fast foods), og spiser man lunsj ute hver dag, og middag ute av og til, så blir man fort lei.

Og hvilke alternativer er det: Her er valgene (rekkefølge fra øverst i skogbrynet nedover til hovedveien og opp igjen nærmere heimen)

Masongola: Vakkert plassert i botanisk hage og med arkitektur fra britisk kolonitid. Omfattende meny, men bare glem det. Her er den typiske dialogen med kelneren:
jeg: Jeg vil gjerne ha kyllingen
kelneren: Nei, kylling har vi ikke idag
jeg: Oh. Det var jo dumt. Da tar jeg pastaen istedefor
kelneren: Nei, Pasta har vi ikke idag
jeg: fisk?
kelneren: nei
jeg: Hva har dere da?
kelneren: Den og den retten (peker)

Men de skal ha det: Maten er faktisk helt grei

Annies Lodge: Zombas beste restaurant, men også Zombas ekleste pizza. Dessuten drakk vi dem tom for øl en av de første dagene, så de neste to ukene var litt triste der.

Annies Fast food: Det tok litt over en time fra vi bestilte til vi fikk maten

Tasty bites: Kollegaen min kaller denne "Nasty bites", men jeg har aldri faktisk blitt syk av å gå der. Veldig god Tasty chicken. Gode muligheter til å kjøpe piratfilmer mens du spiser. Men det er som regel 12-25 filmer på en DVD, så kvaliteten er ikke å anbefale.

Den der restauranten jeg ikke vet hva heter som ligger nede i byen: Traurig!

Domino: Finfint her hvis det ikke regner. Når det regner, regner det inne også. Byens beste pizza - som fremdeles er dårligere enn noen pizza jeg har smakt andre steder.

..og dette var hele utvalget

Reklamestunts

Da vi kjørte rundt i Malawi, var det en ting man la merke til nesten med en gang: For hver eneste knøtt lille landsby fantes det minimum en bygning i disse fargene:




Og ofte var det 2 eller 3 av dem - i en landsby med kanskje 10 hus tilsammen. Jeg tenkte at dette firmaet hadde da ekstremt mange butikker, helt til jeg la merke til at det ikke kunne være noen kjede: Det var alt fra mat til telefonkort via hardware som ble solgt der. Og i tillegg var disse husene alltid veldig nymalte og velholdte.

Det gjorde meg naturligvis nysgjerrig, og jeg fant snart ut av mysteriet: Det viser seg at Zain er et mobiltelefonfirma som deler ut gratis maling til alle som er villige til å male butikken sin i deres farger og med deres logo. Snakker om effektiv reklame: Det var overalt! Og for en praktisk vinn-vinn-situasjon: Zain oversvømmer landet i reklame, mens de enkelte småbutikk-eierne får en sjans til å pusse opp bygningen sin gratis.



Og når jeg først la merke til det, så jeg at samme stuntet har vært brukt flere ganger før: Det finnes generasjoner av bygninger som er malt i fargene til logoen til et eller annet firma. Og man kan mer eller mindre se hvor lenge det er siden de hadde kampanjen sin ut fra hvor sliten malingen er.

Men favoritten min er denne:



Dirt is good!

Friday, April 17, 2009

Noen bilder fra Malawi

Malawi er kanskje et av verdens vakreste land. Spesielt på den årstiden jeg var der: Rett etter regntida. Det er utrolig grønt og frodig der.

Disse to første bildene er fra beach club'en/hotellet vi var på i helgen - ved Malawisjøen.





Tuesday, April 14, 2009

Antropologen og studenten II

Som sagt bodde jeg hos noen norske venner som var i Malawi - han var der for å ta doktorgrad i sosialantropologi, og hun for å skrive masteroppgave i demografi.

Og antropologen benyttet sjansen da jeg var der til å gjøre sine første feltstudier: Dvs. han bodde stort sett de to ukene jeg var der (med unntak av helgene mm) i en jordhytte i bushen for å komme nærmere innpå informantene sine. Og bushen, den var i underkant av en times rask gange unna der vi bodde.

Det han ikke hadde tatt i betraktning, var at det fremdeles var regntid i Malawi. Og i Malawi er det ofte sånn at jordhytter har stråtak (bølgeblikktak koster mykje penger). Et stråtak er som regel tett (nok) første regntiden, men den andre regntiden blir det ganske vått inni hytta (Stråtak koster også penger, så de prøver å få det til å vare i to år).

Første uken hans var slett ikke så ille: Familien han besøkte gikk og la seg i halv-åttetida da det ble mørkt, så han lå og kjedet seg et par timer før han fikk sove, og maten var heller mager: Familien hadde ikke penger, så de spiste en umoden mais til frokost og en banan eller to (Det må ha vært litt mer og?) til lunsj, og da student-kona hans SMSet ham om morgenen dag 2 og spurte hvordan det gikk, mumlet han noe om "våt og kald" som svar.

Og i helgen kom han hjem, og vi reiste alle sammen til et luksushotell ved Malawisjøen og hadde det glimrende.

Neste uke, derimot: Natt til tirsdag høljet det sammenhengende, og natt til onsdag høljet det sammenhengende. Klokken halv fem om morgenen onsdag, kom det en SMS til studenten: "Jeg er våt og kald. Det regner vann og rotter. Kom og hent meg"

Det viste seg at batteriet på bilen var flatt (Ikke veldig lurt å skru på bilradioen så vaktene kan høre på - og glemme å skru den av igjen), så han endte med å gå hjem i uværet.

Men: Hvorfor regnet det rotter? Det viser seg at stråtak er en yndet plass for rotter: Her kan de være i fred for hunder, og det er kort vei for å stjele mat fra menneskene som bor inni hytta. Problemet oppstår når det blir veldig vått: Da blir stråtaket veldig glatt, så rottene sklir og faller gjennom taket. Antropologen hadde fått flere av dem i sengen i løpet av natten!

Men det som imponerte meg med denne historien, var at antropologen var hjemom, fikk seg en dusj og tørre klær, og dro deretter tilbake til landsbyen og stråhytten sin for å drive mer feltarbeid!

Utslitte bankkort

En av fordelene med Malawi - i forhold til f.eks Eritrea - er at du faktisk kan bruke minibankkort der.

En av ulempene, er at du bare får tatt ut 20.000 gærninger i slengen. Og for å finne den norske verdien av 20.000, tar man vekk en null og deler med fem, så det vil si 500 kroner.

Og som hardt arbeidende utlending har man ofte behov for mye cash: Taxi fra hovedstaden til Zomba (35.000), bensinutgifter for å få henta den forsvunne bagasjen (22.000), hotell som må betales i cash etc. etc, så oppdager man kjapt at det er praktisk med noen dollar eller euro i bakhånd.

Men det er jo enkelt for oss som bare er på kortoppdrag: Min fastboende kollega hadde større problemer: Minibankkortet hennes ble alltid utslitt kjempefort, og det var ikke bare-bare å få tilsendt nytt fra Norge..

Thursday, April 9, 2009

Malawisk høflighet

Malawi er et lite land, med veldig mange innbyggere: Det er faktisk det tettest befolkede området i det sørlige Afrika, og det merkes. Uansett hvor du beveger deg, så er det folk der. Jeg antar at alle egentlig har et mål, men for en utenforstående ser det av og til ut til at hovedfritidsaktiviteten til Malawere er å bare bevege seg langs veiene.

Og det neste som slår deg, er hvor hyggelige malawerne er: Absolutt alle hilser på deg hvor du enn går. Jeg vet ikke om det er fordi jeg er hvit og opplagt "turist", eller om de hilser slik på alle (Jeg mistenker det siste), men det er nå ihvertfall veldi hyggelig.

..helt til en dag du legger merke til hva som egentlig skjer. Som i mitt tilfelle: Jeg gikk min daglige spasertur til jobb over golfbanen - noe mange malawere også gjorde. Først passerer jeg en. "Hi, how are you?", sier han, uten overhodet å se på meg. Noen meter lenger nede treffer jeg på neste: "How are you?", sier han også, uten et smil eller blikkontakt eller noen ting. Og sånn gjør de alltid.

Og så begynner jeg å sammenligne med mangelen på norsk "høflighet": Er det ikke egentlig mer høflig å ikke spørre i det hele tatt dersom du ikke ønsker å høre svaret? Jeg for min del synes det er fryktelig uhøflig å spørre om hvordan noen har det uten en gang å vente på et "Fine, thank you. How about you?"

Men til syvende å sist: Malawisk høflighet er nå likevel ganske OK, da. Det tar deg ikke mange dagene før man gjenkjenner de man passerer med jevne mellomrom, og ganske snart utvikler det seg til litt mer enn den likegyldige "how are you?"

Thursday, April 2, 2009

Antropologen og studenten (eller: verden er jammen liten!)

Jeg kom endelig frem til bestemmelsesstedet i Malawi: Zomba - en liten by på rundt hundre tusen mennesker som en gang i tiden pleide å være hovedstaden i landet, men som nå stort sett bare har et universitet, litt britisk arkitektur fra kolonitiden, og en filial av det nasjonale statistiske byrået igjen. Og det var naturligvis sistnevnte som var målet mitt: De trenger et bedriftsregister i Malawi og.

Og i Zomba skulle jeg bo hos.. *trommevirvel*.. Lillesøster til en barndomsvenninne og hennes mann! De hadde flyttet til Zomba bare tre uker før jeg skulle nedover: Han for å ta doktorgrad i antropologi, og hun ble delvis med på lasset, men benytter sjansen til å ta en mastergrad i demografi. Gjett om jeg var glad for å bo hos noen av omtrent samme størrelse som meg selv, der jeg stod uten bagasje!

De bodde i villaen til en av de kollegaene mine som allerede var flyttet videre, og som alle andre vestlige i Malawi hadde de en skokk med tjenere: en gartner, tre vakter på døgnkontinuerlig turnus, samt at de var i prosessen med å ansette en hushjelp. Dette med å ansette folk i Malawi kan vel egentlig sees på som å bidra litt til landets økonomi: Det er jo et av verdens fattigste land, med vanvittig høy arbeidsledighet.

..og det er ikke annet å si at man får litt sjokk hver gang man går ut av huset om morgenen, og du vet du er i svarteste afrika, og det kommer en afrikaner smilende mot deg og sier "Godd mårgen. Vordan har do det idag?"

Jeg klarte å komme så langt som til å svare "ndidiblino" - bare fint, takk. Favorittordet mitt på malawisk er "sjap" - what's up. Mistenker at det egentlig kommer fra engelsk, siden det viste seg at de forstod det samme ordet i Sør-afrika, der jeg stoppet noen dager på hjemveien..

Monday, March 23, 2009

Why me?

Jeg skulle som kjent til Malawi for et to-ukers oppdrag, og reiseruta var som følger:
Oslo - Frankfurt - Johannesburg - Lilongwe - og bil videre til Zomba (en fire timer lang kjøretur) hvor oppdraget var.

Jeg ble naturligvis ikke overrasket da jeg oppdaget at bagasjen var ute på egne eventyr istedenfor å følge etter meg da jeg stod ved transportbåndet i Lilongwe. Av en eller annen grunn skjer det rundt 1 av 10 utenlandsreiser (Den statistikken oppstod antagelig mye på grunn av at jeg hadde 20 minutter mellom flyavgangene ved flybytte i Wien på vei fra Oslo til Tirana, men det skjer overraskende ofte ellers også).

Jeg vurderte mulighetene: Den opplagte løsningen var å bli i Lilongwe over natten (jeg har en kollega der og), og forhåpentligvis plukke opp bagasjen neste dag, for deretter å bli kjørt til Zomba.
Men betjeningen på flyplassen spurte hvorfor jeg ikke heller ba dem sende bagasjen til Blantyre - som bare er en times kjøretur fra Zomba. "Yeah, Right", tenkte jeg. "Som om det kommer til å skje i et land som dette!"
Jeg lot meg lure: Ba dem sende den til Blantyre, fant sjåføren min, og dro til Zomba.

Bagasjen kom naturligvis ikke til Blantyre, den kom til Lilongwe - som forventet. Men det hele var rimelig smertefritt: Jeg fikk sende en av sjåførene i statistikkontoret for å hente den, og hadde den bare 3 dager etter at jeg landet, og i mellomtiden hadde jeg kunnet låne klær av min vertinne (mer om henne seinere). Kofferten hadde helt klart vært åpnet - alt var et salig rot - men ingenting var stjålet. Den var dessuten gått istykker: hardplasten var brukket, og et av hjulene mangler, men det er fremdeles garanti på den.

Alt i alt: rimelig flaks! Ikke som den gangen i Eritrea hvor jeg måtte vente en uke på bagasjen. Apropos: Har dere noengang prøvd å handle klær i et land der ingen andre når deg lenger enn til skulderen? Det er ikke lett!

Men spørsmålet er: Når kommer jeg til å lære å ha med et ekstra skift i bagasjen?

Saturday, February 21, 2009

Organisk bobleplast?

En av de tingene som ikke dreper deg der nede i Australia, men som likevel gir deg "20 minutes of desperate agony" ifølge boka til Bill Bryson - men som bare "just hurts a little. Put on some vinegar and the pain dissapears" ifølge australierne, er de såkalte Blue bottles - eller Stingers: Det er noen knøttsmå maneter med opptil et par meter lange tråder som finnes i haugevis der hvor man bader. Vi var på en strand hvor det var en kø av foreldre med hylende unger i armene som trengte eddik for å lindre smertene. Kort tid senere ble hele stranden stengt for resten av dagen på grunn av disse manetene.

Sånn ser de ut:



Det første anstralske Kristen gjorde da vi første dagen kom ned på stranda, var å vise oss hvordan du kan poppe tørkede stingers: De vaskes i land i hopetall, og når de tørker får de en luftboble inni seg, som popper akkurat som bobleplast når du tråkker på dem.

Etter å ha forikret meg om at "jada! Det er helt ufarlig å tråkke på dem barbeint. Huden under foten er for tykk til at den kan skade deg", ble det min nye strandhobby: Å poppe tørkede stingers.

Det gikk helt greit, men noen dager senere hadde jeg lest videre i boka til Bill Bryson om Australia. Han omtalte "This curious habit the australians have of popping blue bottles", og han skriver videre at det ikke akkurat var uvanlig å oppleve "the agonising pain" etter å ha poppet en. Flaks for meg at det gikk greit!

(Men med sko på er det ikke noe problem, så er du glad i å poppe bobleplast, så ta deg en tur til Australia!)

Fant den!

Og det i siste liten: Mens jeg holdt på å pakke for en to-ukers jobb-tur til Malawi, fant jeg endelig kabelen til kameraet - på soveromsgulvet (Som jeg ryddet og fikk støvsugerroboten Romeo til å støvsuge for meg i forrige uke).

Så først og fremst: Sånn ser den dødelige "minitarantella med dødelig Sydney funnel-web spider-gift" som jeg omtalte i forrige artikkel ut:



Og her er den geniale Drive-in bottleshop:



Forøvrig er det regntid i Malawi: været akkurat nå er 26 grader og regnbyger.. Høres supert ut- Rapporter kommer neppe før jeg kommer hjem igjen (Men jeg må bare bli ferdig med Australia først).

Friday, February 20, 2009

Hvordan drepe en edderkopp

Vi våknet av et hjerteskjærende hyl. Det var room-maten til venninna til venninna vår (Ok: Australske Kristen hadde ei venninne, Tashi, som vi bodde hos i Sydney, og Tashi delte leilighet med to andre, så det var litt overfyllt). Venninna til venninna var britisk, og slett ikke vant til edderkopper på størrelse med hamstre på baderomsgulvet om morgenen. Derfor bråket.

Edderkoppen ble omtrent like forskremt som briten, så den løp og gjemte seg. Og dermed hadde vi et problem: Edderkopper kan være giftige. Edderkopper i Australia er garantert giftige. Vi befant oss i Sydney. Sydney er kjent for følgende:

  • Operaen

  • The harbour brigde

  • Sydney funnel-web spiders


La meg klippe litt fra wikipedia:

The Sydney funnel-web spider is one of the most aggressive and dangerous spiders in the world. For this reason, humans are strongly advised not to approach them if encountered. Chances of being bitten are high if encountered, and bites can be lethal within 40 minutes if not treated.

..og det befant seg altså en (foreløpig) uidentifisert edderkopp på badet vårt. Vi valgte å droppe dusjen og heller ta oss en tur på stranda den morgenen.

Seinere på dagen våget Ruben - vår helt - seg inn på badet igjen, og da var edderkoppen kommet frem igjen. Den var litt mindre enn en tarantella, lignet ikke nevneverdig på bildet at Sydney funnel-web spiders som jeg har i boka mi (fremdeles Australia's deadly and dangerous animals. Children's edition), men hva vet vi om det var et dårlig bilde? Eller om det var en annen - marginalt mindre giftig edderkopp?

Vår helt bestemte seg for å oppføre seg som den helten han var (han har tidligere vært kjent for forsøk på muslimsk, rituell saueslakting med sløv kniv i Albania. Det gikk også ganske dårlig). Han startet med å få et overblikk over våpenarsenalet: en joggesko som slagvåpen. Ingen insektspray, men hårspray i store mengder som erstatning, samt møbelpolish i sprayform.
Strategien var klar: Han skulle spraye den frem fra hjemmestedet sitt, slik at han kunne angripe med slagvåpenet.

Han startet med hårsprayen. Edderkoppen svarte med å rynke værhårene i indignasjon. Han gikk over til møbelpolish, og edderkoppen løp og gjemte seg enda mer bortgjemt. Men på dette tidspunktet hadde vår helt virkelig blitt engasjert, så han la seg i skjul og ventet..

..og ventet

..og endelig: Edderkoppen kikket frem. Ruben var lynkjapp med joggeskoen!

Resultatet: Visste dere at mini-tarantellaer med funnel-web-spider-aktig gift er fulle av mintgrønn gugge som spruter rundt over hele baderomsgulvet når du knuser dem? "Den gugga er garantert giften", tenkte vi, så vi tørket forsiktig opp med store mengder dopapir.

Thursday, February 19, 2009

australernes hang til å bagatellisere

Vi satt på terassen i beach huset til vår australske venninnes mor, Julie, og snakket om de dødelige dyrene i Australia (Det var som kjent det store temaet der nede), og Courtney lurte på hvor mange farlige slanger Julie hadde sett i sitt liv. "To" svarte Julie, og jeg og Courts ble egentlig litt skuffet: Konseptet "dødelige dyr" ble lissom så utvanna hvis dyrene bare eksisterer der det ikke finnes mennesker uansett.

Seinere på dagen var vi ute og gikk tur, og traff på noe som vi senere identifiserte som "eastern brown snake" - ikke den slangen med farligst gift, men likevel den som tar livet av flest mennesker -rett og slett fordi det er så mange av dem.

"Oh! Action" tenkte vi, og fortalte seinere om episoden til damen i kiosken. Hun kunne informere oss om at i år er det skikkelig slange-år. Det vrimler av denne eastern brown snake over hele østkysten, og samme dag var naturligvis førstesideoppslaget i avisen om en kvinne som var bitt av denne arten.

Noen dager seinere satt vi igjen på terassen til Julie og pratet, da courtney kommenterte at det var noe galt med statistikken her: Julie burde definitivt sett flere enn to slanger i sitt ca. 60-årige liv dersom de er så vanlige som vi fikk inntrykk av.

"ja selvfølgelig", svarte julie. "Jeg mente at jeg har bare sett to giftige slanger inne"

På tide å revurdere livssynet mitt?

Her har jeg gått i alle år og trodd at det tasmanske uhyret var et tegneseriefigur og intet annet enn det.

Men hva oppdager jeg? Jo, der i en australsk dyrepark er dyret i levende live! Den eneste forskjellen fra tegneserieutgaven var essensielt at den ikke blir til en tornado når den løper. Sånn ser den ut:



Den ligner mest på en mutert kjemperotte!



Men når uhyret fra tasmania eksisterer, så må jeg kanskje revurdere alle de andre tingene jeg heller ikke har trodd på siden jeg ble voksen: Julenissen, for eksempel. og gud?

Flere dødelige ting

Det er ikke bare dyr og planter som er farlige der nede på/ved verdens farligste kontinent: Det som tar flest menneskeliv (etter selvfølgeligheter som trafikkulykker, røyking, dårlig livsstil osv) er de farlige strømmene i sjøen. Rips, som australierne kaller dem. På alle offentlige badestrender er en surf club som er ansvarlige for stranda, ansetter badevakter og holder rede på hvor det til enhver tid er trygt å bade: som regel en smal flik - 20 meter bred - på en strand som ofte er flere kilometer lang.

Og disse rips'ene er naturligvis innmari sterke - de trekker deg ut, og du kan bare glemme å kjempe mot dem: De vinner!

Så hva er Surf Club'enes råd dersom du skulle bli tatt av en rip? "Wave a little, relax and just float" - så kommer en livredder å redder deg. Synes jeg ser det: istedenfor å få panikk å kjempe for livet, så skal man vinke litt og slappe av? Yeah right!

Dersom man ikke er på en offentlig strand med surf club, så er strategien å forholde seg omtrent som i snøras: Beveg deg i retning på skrå ut av det - ikke prøv å vinne ved å ta den opplagte retninga)

Mot alle odds: Å overleve i Australia

Vi var advart før vi kom dit: Det er ikke en ting i Australia som ikke er dødelig. Og oddsen for å overleve er ikke veldig høy sies det.

På vei til Australia begynte jeg på Bill Brysons glimrende bok "down under" - som handler om hans opplevelser da han flere ganger reiste rundt på kontinentet (Takk til Jenny som lånte meg boka. Leit at den ble så populær at jeg så meg forpliktet til å gi den videre til reisefølget mitt). Han hadde et kapittel til å begynne med om det faktum at verdens mest farlige dyr befinner seg der nede: De har 14 sorter dødelige slanger (blant disse er verdens ti aller giftigste slanger), de har haugevis av supergiftige edderkopper, de har haier som tar en bit av deg om det skulle falle seg sånn, de har livsfarlige brannmaneter, de har kokodiller som konkurrerer med haiene om å ha deg til middag, de har stingrays som dreper australske kjendiser osv. Jeg ble litt fascinert av dette: Hvordan kan det ha seg at alt det farligste i verden er samlet på ett kontinent? Og: Finnes det overhode noe som ikke er interessert i å drepe deg der?

Min kjære venninne Shelly kjøpte boka "Australias deadly and dangerous animals" (barneversjonen) til meg, og jeg lot meg fascinere enda mer: Her stod det ikke bare om hvilke dyr som er farlige, og hvor de befinner seg, men også om hvor mange mennesker som vi vet er drept av dette dyret, hvilke effekter giften har på deg (dersom de er giftige), om det finnes motgift eller om det bare er å legge seg ned å dø først som sist (Verdens aller giftigste slange har nok gift i seg til å drepe 52 mennesker på en gang! Snakk om meningsløshet fra evolusjonens side når vi vet at den lever av små mus og gnagere).

Men blant de mer uventa tingene som kan drepe eller ihvertfall skade deg krafig er:
Skjell som ligger i fjæra (cone shells - ca. 15 mennesker døde), krabber (man vet ikke om noen som har dødd av å ta på dem, men det er mange som er blitt forgiftet av å spise dem), flått (minst 20 døde), maur (mange dødsfall - mest på grunn av allergiske reaksjoner), dingo (bare babyer blir tatt av disse), blekksprut (2 døde).

..så overraskelsen var egentlig ikke så stor da vi så et fareskilt som advarte mot dødelige kongler - man var da tross alt på verdens dødeligste kontinent!

(Her skulle jeg naturligvis limt inn et bilde av fareskiltet, men jeg begynner å anse kabelen til kameraet som tapt for evig, og at det kanskje er på tide å kjøpe nytt kamera).

Monday, February 9, 2009

Drømmejobben

I Australia besøkte vi broren til vår kjære australske venninne. Han hadde nylig solgt perlefarmen sin på Tahiti, og driver nå og selger perler og smykker engros.

Men tenk dere jobben som perlefarmer på Tahiti da: Man står opp om morgenen, og går ut på trappa, strekker seg mot sola og klør seg litt på magen, før man klør katta litt bak øret også.
Så tusler man ned til kaia, haler inn et tau med østers (Norske blåskjell vokser ihvertfall på tau dersom de dyrkes, så jeg antar østers også gjør det), kikker på dem og tenker "Yepp! Ser bra ut idag og"..

Og så er man ferdig med dagens jobb, og kan nyte en iskald pils eller noe i sola resten av dagen.

Tror jeg også ønsker meg en perlefarm på Tahiti!

(Nå må det kanskje sies at jobben som perlefarmer slett ikke var så lett, ifølge vår venninnes bror. Det inngår mye jobbing og dykking, i tillegg til at du må skape et nettverk for å få solgt perlene osv. Men jeg kan jo likevel drømme..)

Friday, February 6, 2009

Det å reise trygt

Jeg leste nettopp en bok om det å reise trygt og om hvordan man skulle oppføre seg for å komme helskinnet gjennom det meste. Det var igrunnen ikke så mye nytt for meg i den boka - bare de vanlige forholdsreglene.

Men forfatteren skrev i innledningen at oppfører man seg fornuftig, så er det stort sett trygt å reise over hele verden - med unntak av Johannesburg, Beirut og et par-tre steder til. Disse plassene burde man unngå, skrev han.

Og da er det jo ganske typisk at jeg har booket meg inn i Johannesburg i noen dager på hjemveien når jeg reiser til Malawi om et par uker. jeg ble plutselig litt skeptisk til disse planene mine, jeg!

Glimrende forretningsidé

..mens vi venter på at jeg skal finne kabelen til fotoapparatet:

Tidenes forretningsidé - som vi bare kopiere her i Norge: "Drive in bottle shops"!

Spesielt vi pikene i baksetet likte ideen da vi skulle proviantere en av dagene vi var i området Sunshine Coast i Australia. Dessverre oppdaget vi også ganske fort begrensningene ved konseptet: Min venninne ville ha "en av den vinen - og så en av den, og så må vi ha to av den, og har du noen kalde Sauvigning blanc? tre av dem også ...", mens jeg satt og backet henne opp og var helt enig, uten at noen av oss forstod reaksjonen til australieren som kjørte bilen. Hun prøvde å begrense oss.

Problemet gikk opp for oss da butikkmedarbeideren ganske irritert kommenterte "You're in the fast lane! Det er ikke meningen at dere skal gjøre storinnkjøp her!" Vi kunne få lov å kjøre bort til "browse lane", og gjøre resten av innkjøpene der, men de var fremdeles ganske irriterte på oss: Storinnkjøp skulle gjøres i vanlig butikk. Ikke i Drive in-en!

Men til tross for begrensningene: Du og du så praktisk!

..må bare se og få tatt lappen også, sånn at jeg kan få gleden av konseptet så snart vinmonopolet lanserer Norges første drive-in polutsalg.

Wednesday, February 4, 2009

Australia

Er nylig kommet tilbake fra årets første sommerferie: Tre uker i Australia. (Det blir forhåpentligvis mange flere sommerferier i år..)

Rapporter kommer etterhvert - når jeg bare finner kabelen for å overføre bilder fra kameraet mitt.

Men den første tanken som slo meg etter noen dager der nede, var at man har oppholdt seg for lenge i rare land når det man blir mest overrasket over, er at toalettene i ferielandet er rene, og at spørsmålet "Var det papir på do?" er helt overflødig.