I kirgisistan var det fremdeles det sesong for gjæret hoppemelk, og et av målene mine (i tillegg til å gjøre jobben min, lissom), var å få meg en tår av denne tradisjonelle drikken.
Siden hoppemelk er vanskelig å få tak i i Bishkek sentrum, var egentlig planen å ta en taxitur ut på landet for å kjøpe, men plutselig kom visedirektøren for det Kirgisiske statistikkbyrået med en liter kumis, som det heter, til meg!
Jeg tok en prøvende slurk med en gang. Hvis dere tenker dere det forferdeligste dere noengang har smakt og ganger det med ti, så får dere smaken på dette. Jeg gjorde gode miner til slett spill, og sa "interesting taste, men bør den ikke heller nytes avkjølt?" Jo, de var enige i det. I tillegg påpekte jeg at det var litt for surt etter min smak, så jeg ville blande det med honning, og de mente de at slett ikke var uvanlig å gjøre for kirgiserne heller.
Så jeg tok med meg flasken hjem til hotellet og tømte den i do.
Neste morgen fortalte jeg om hvor mye bedre jeg likte den kald og med honning. De lurte på hvordan jeg følte meg. "Helt fin", var mitt svar, "hvordan det?"
Det viste seg at første gang man drikker kumis får de aller fleste magasjau av en annen verden. Men jeg har jo alltid skrytt av min sterke mage!
Neste dag var det lørdag, og jeg og min krigisiske kollega var turister på det store markedet. Der var det så mye rart, at jeg fant ut jeg måtte smake på alt som var der: Også saltet, tørket yoghurt som de bruker som snacks til øl. Og hvis jeg hadde syntes hoppemelka var ille, så var dette tusenganger verre.
Heldigvis dro jeg hjem til Norge samme kveld, og rakk hjem til leiligheten min før magasjauen begynte.
Hva jeg lærte av dette? Antagelig har magen min blitt enda sterkere! Immun mot enda flere skumle basiller og basillusker. Neste gang blir det eksperimentering på markeder i Afrika!
No comments:
Post a Comment