På statistikkontoret i Bangladesh var det ansatt tjenere. Jeg tror det var to i vår korridor - mest for store sjef underdirektøren, men jeg og min kollega fikk tilbud om å bruke dem dersom vi ville ha te eller lignende. Det var bare å ringe med bjella.
Vi som var gjester, og med vår norske kulturbakgrunn, fikk oss ikke helt til det, men det var interessant å følge med på hva underdirektøren gjorde: Hver gang det ble strømbrudd, ringte han på tjeneren: Det ble altfor varmt, må vite, og noen måtte åpne vinduet..Som var rett bak ham så det hadde vært å vri stolen 180 grader og ta det opp selv. Snakk om latskap!
Men apropos tjeneren: Vi lærte oss ganske fort det bengalske/bangalesiske ordet for "takk", og da tjeneren kom med te til oss, sa vi det: "Tonnobat". Han ble litt paff i begynnelsen tror jeg; tjenestene hans pleide visst å bli tatt for gitt.. Og da ukene våre i Bangladesh gikk mot slutten, sa han alltid "Tonnobat" til oss som svar på "Tonnobat". Tror det var vel så mye fordi han satte pris på å bli satt pris på, som for det faktum at det var det eneste felles ordforrådet vi hadde..
No comments:
Post a Comment