Deilig å være hvit og rik?

For noen år siden satt jeg og to venninner på en uterestaurant i Roma med dagens første utepils. Solen skinte, vi hadde langhelg og alt var fantastisk, og plutselig sier en av venninnene "Aaaah! Det er deilig å være hvit og rik, dere!"

Vi lo godt av absurditeten i utsagnet hennes.. Det holder vel egentlig bare å være rik for å oppnå den øyeblikksgleden vi hadde akkurat der og da.

Men da vi skulle hjem fra Bangladesh fikk vi virkelig oppdage fordelen med å være hvit og rik: Vi kom på flyplassen og stilte oss i innsjekkingskøen. Det tok ca. 4 sekunder før en pent kledt mann hentet oss ut av køen, sa "Dere skal sjekke inn her", og pekte på business-innsjekkingen (nei, det var ikke star alliance-fly, så jeg kunne ikke ha brukt gullkortet mitt).

Vi syntes det var litt rart, men greit det: kanskje de syntes køene ble for lange så de ville avløse litt..

Seinere skulle vi boarde flyet, og vi var de eneste hvite, laaaangt bak i køen. Igjen kom en mann og geleidet oss forbi alle som stod og ventet. Og vi var ikke lenger i tvil: Det var på grunn av hudfargen vår.

En form for omvendt rasisme som var ganske overraskende..