Endelig!

Jeg kom hjem for godt etter tre år med tidenes mest spennende og utfordrende, men også frustrerende, prosjekt i Albania den 31. august i år, og planen var stort sett å bli i Norge dette første året mens jeg finner ut hva som har skjedd av nyheter i IT-verden den tiden jeg har vært borte. Og om et år planlegger jeg å jobbe 50% med IT, og 50% internasjonalt.

Men verden der ute er så mye mer spennende enn gamle Oslo, så jeg fikk mast meg til noen kortoppdrag i løpet av dette året ogå, og endelig er det tid for det første av dem: Jeg drar til Kirgisistan for å planlegge en løsning for elektronisk innhenting av data for utdannelsesstatistikken.

Og det er nok det skumleste oppdraget jeg har vært på til nå. Tidligere, i Malawi og Eritrea, har jeg alltid hatt en fastboende kollega som møter meg på flyet, presenterer meg for de riktige menneskene, underholder meg og stort sett sørger for at jeg har det fint. Ikke helt slik denne gangen: Jeg kommer til Bizhkek mutters alene mitt på natta i et land der samarbeidspartnerne mine ikke kan annet fremmedspråk enn russisk. Og for å komplisere det hele, er jeg slett ikke sikker på om begge partene (jeg og dem) er enige om hva oppdraget mitt egentlig går ut på!

Først etter at jeg har vært der en uke alene, kommer en delegasjon til på 3-4 stykker fra SSB og Brønnøysund for å holde meg med selskap.

Men det skal bli spennende: Ryktene sier at Kirgiserne er svært vennlige og gjestfrie, og at sannsynligheten for at du blir plassert på en hesterygg for en dagstur i helgen er høy. I tillegg skal den tradisjonelle drikken: gjæret hoppemelk, i teorien flyte i strie strømmer, så jeg regner med at jeg skal klare meg bra.