Tidenes mest forvirrede kvinne?

Første dagen jeg var ute og kikket i Bishkek var formiddagen etter at jeg kom hit. Jeg måtte ut og finne meg noen penger, og hadde både spurt i resepsjonen om hvilken retning sentrum lå, samt fått med meg et lite kart.

Men jeg hadde visst misforstått forklaringen i resepsjonen, så min oppfatning av byens orientering var snudd 90 grader på terrenget. Og byen - ihvertfall i mitt område - har ekstremt kvadratur-isk oppbyggelse, så jeg hadde ingen forutsetning for å vite at jeg hadde tatt feil heller: Om det hadde fantes gateskilter, så hadde de stått på kyrillisk, så jeg hadde uansett ikke kunnet lese dem.

Etter to kvartaler kom jeg til det som etter kartet (fremdeles snudd 90 grader i forhold til virkeligheten) skulle være byens hovedgate. Her gikk det en trolleybuss-linje, samt at det var to-tre butikker, så jeg tenkte bare at "kirgisistan er jammen enda fattigere enn jeg trodde, de har jo knapt butikker her engang", og gikk nedover gata til jeg fant en minibank.

Og samme kveld var jeg ute igjen for å kjøpe noe mat. Resepsjonisten hadde tegnet av på kartet hvor jeg skulle gå, og jeg gikk som før, 90 grader feil. Tilfeldigvis lå det en butikk der hvor jeg hadde ventet å finne den, så jeg hadde fremdeles ingen grunn til å tro at noe var galt.. Det eneste var det at gaten som krysset det jeg trodde var hovedgaten, var mye mer by-messig, noe jeg fant forvirrende.

Først idag oppdaget jeg feiltagelsen min, og fikk snudd kartet etter terrenget, men jeg er visst fremdeles litt forvirra, fordi da jeg skulle se meg rundt, etter jobb idag, gikk jeg i feil retning - nok en gang 90 grader feil, og da ble jeg forvirra da: Etter å ha gått 4-5 kvartaler, var jeg ikke kommet til det som jeg nå hadde forstått var hovedgata, begynte jeg å spørre etter hjelp. Det er ikke mange kirgisere som kan engelsk, gitt! Faktisk fant jeg ikke en eneste. Men jeg klarte å uttale navnet på hovedgaten tålig bra, og ble pekt i riktig retning.

Jeg kom til det jeg trodde skulle være hovedgata, og begynte å se meg om etter en restaurant. Jeg har lært meg ett "ord" på kyrillisk: Pektopah - det er omtrent sånn ordet restaurant ser ut, så jeg begynte å lete etter det ordet på et skilt. I tillegg hadde jeg lonely planet med meg, så jeg visste at det skulle være en kinesisk restaurant rett i nærheten.

Men jeg fant den ikke, og hver eneste person jeg spurte, pekte meg i en ny retning. Jeg begynner å mistenke at Kirgisere er sånn som både mange afrikanere og albanere er: De vil så gjerne hjelpe deg at de bare svarer noe i vilden sky. Det er bedre for dem enn å innrømme at de ikke har peiling.

Til slutt fant jeg et sted som lignet på restaurant, selv om det ikke stod "Pektopah" utenfor. Jeg gikk inn og satte meg. Det var masse andre folk der. En kelner kom med menyen - på kyrillisk. Jeg sa "feed me" (øh - jeg prøvde vel heller å forklare at jeg ville ha husets spesialitet, samma hva det var). Han forstod ikke et ord, og forsvant. Etter fem minutter kom det et menneske som tydeligvis snakket engelsk. Jeg bestilte kjøtt, ris og salat, og antok at da kom jeg til å få et fullt måltid.

De kom tilbake med tomat- og agurksalat, samt stekt ris med noen mikroskopiske kjøttbiter på. Jeg spiste, og det var helt greit, bortsett fra at sauen antagelig hadde dødd av alderdom.

Da jeg var ferdig, gjorde jeg det internasjonale tegnet for "kan jeg få regningen" (dvs. lage skrivebevegelser i luften med den ene hånda). Kelneren bare forsvant, og jeg ble nesten litt skrekkslagen: Er dette det eneste landet i verden hvor det internasjonale kan-jeg-få-regningen-tegnet ikke er kjent? Hvordan er det mulig?

Fem sekunder seinere kommer den engelsktalende kelneren med mer mat - kjøttretten jeg hadde bestilt, og da jeg var ferdig med den, kom hun helt uoppfordret med regningen.

Og poenget med denne historien: Dette landet er bare det mest forvirrende jeg noengang har vært i. Morgendagens etter-jobb-prosjekt blir å finne ut av hvordan byen egentlig ser ut. I tillegg setter jeg igang nå med en gang å lære meg det kyrilliske alfabetet. Det hadde vært innmari mye enklere hadde jeg kunnet uttale bokstavene..

Men det er jo gøy her da, og kollegaene mine er kjempehyggelige!